PRESENTASJON AV STRIDSVOGNS-PROSJEKTET

Tidligere på dagen fikk sjef Hæren generalmajor Lars Lervik, fagmilitært personell, norsk tilknyttet forsvarsindustri, stridsvognsleverandørene og invitert media, en orientering om stridsvognsprosjektet, der sjef Landkapasiteter/ FMA brigader Øyvind Kvalvik innledet. Han kunne fortelle at dette er et anskaffelsesprosjekt med en meget kort «tids-linjal», for det ble godkjent i Stortinget 5. desember 2021, og leveransene skal starte fra 2025. Norge ønsker en ferdig utviklet komplett stridsvogn, med norske tilpasninger. Begge stridsvognsleverandørene fikk deretter anledning til å orientere om sitt konsern og sine stridsvogners fortreffelighet.

«TIDSLINJALEN»

Fra desember 2021 og frem til i dag, har den norske delegasjonen med blant andre FMA, vært på bedriftsbesøk hos Krauss-Maffei Wegman og Hyuandai Rotem og vice versa. Norske krav er fremstilt og man har forhandlet. Fra uke 8 startet vinter-testene på Rena, som ender med en evaluering og danner ytterligere grunnlag for valg av stridsvogns- leverandør. Så gjenstår merkantile forhandlinger, sluttforhandlinger, før en stipulert kontraktsinngåelse skal skje ved årsskiftet 2022/23. Stridsvogns-anskaffelsen har en kostnadsramme på 19 milliarder kroner.

DISPLAY OG DEMO-KJØRING

Etter fremvisningen av de to kandidatene i garasjene inne i leiren, ble stridsvognene kjørt ut til øvingsfeltet, der den nyankomne forsvarsministeren fikk se stridsvognene, ble orientert av Ralf Ketzel, CEO KMW og Eui-Seong Lee, Vice President i Hyundai Rotem. Enoksen og hans politiske rådgiver Marie Lamo, fikk også en frisk kjøretur i begge stridsvogns-kandidatene, diplomatisk nok.

LEOPARD2 A7 VS K-2 BLACK PANTHER

En slik anskaffelse blir en god blanding teknologi, utviklingspotensiale, politikk, gjenkjøpsavtaler, avtaler med norsk industri (delproduksjon i Norge), leveringsdyktighet, pris og ikke minst følelser. Leo2 A7 er en velutviklet stridsvogn brukt av mange nasjoner. Den er strømlinjeformet og meget godt pansret, men veier da også rundt 10 tonn mer enn K-2 Black Panther. Leopard 2 er utviklet over mange år, men har kanskje nådd sitt videre utviklingspotensiale? K-2 Black Panther er en nyutviklet stridsvogn med et stort utviklings-potensiale, ifølge Hyuandai Rotem. Leo2 A7 har et velkjent skrog for norske kavalerister og verkstedene, og vi har nye bergepanser-vogner med dette skroget, noe som kan være en driftsfordel. På en annen side har K-2 Black Panther en besetning på kun tre, da vognen har selvladende kanon. Dette er en stor innsparing av lønnsmidler over en 10-20 års driftsperiode.

De er begge meget gode kandidater til å bli Hærens fremtidige stridsvogn og knyttneve. De beste til å vurdere de overnevnte faktorer, og komme frem til et riktig valg, er sikkert stridsvognsprosjektet i FMA.

Russland truer med makt hvis ikke ultimatumet innfris. Ett av midlene er de 100.000 innsatsklare soldater ved Ukrainas grense. En annen fremgangsmåte for Putin til målet er å skape splittelse mellom USA og Europa og i NATO og EU. Denne dystre situasjonen ble diskutert mellom Pål Jonsson, Moderatene, formannen for utenrikskomiteen i den svenske Riksdagen, og seniorforsker Charly Salonius-Pasternak ved Utrikespolitiska Institutet i Helsinki under et «webinar» ledet av Atlanterhavskomiteens formann Kate Hansen Bundt midt i januar.

Pål Jonsson sa at de urimelige og totalt uakseptable russiske kravene og ultimatumene hadde økt spenningen i Europa og Østersjøregionen. Det er en trussel mot det sikkerhetspolitiske fundamentet etter den kalde krigen og alle avtaler. Situasjonen er den alvorligste på mange år. Vi kan derfor ikke utelukke en russisk invasjon Over årene har Sverige inngått en rekke militære avtaler med USA og NATO, øver sammen med medlemslandene og er medlem i mange NATO-organer. Lenge har holdningene til medlemskap til alliansen vært stabil med en tredjedel for medlemskap, like mange mot og en tredjedel «vet ikke» Under det nye russiske trykket begynner Ja-fløyen langsomt å bli større. Men en svensk NATO-søknad ville få forsvarspolitiske konsekvenser og holder regjeringen tilbake. Sverige vil imidlertid styrke forsvarssamarbeidet med de andre skandinaviske landene og NATO, slo Pål Jonsson fast.

PUTIN FRYKTER DEMOKRATI

Salonius-Pasternak så det som absurd at Putin var redd at Ukraina, Georgia, Sverige og Finland, skulle finne på å angripe Russland hvis de ble NATO-medlemmer. Det som ligger bak er derimot Putins redsel for at demokrati og de åpne samfunn kan skape uheldige sammenligninger for russerne som opplever å synke dypere ned i et nytt tyranni. Russland har tatt seg rett til å gjøre hva som helst, mens andre land ikke kan gjøre det samme. Hvis NATO hadde opptrådt på samme måte mot Russland som Russland opptrer mot Ukraina ville Russland ha skreket høyt, sa seniorforskeren.

Han fremhevet at Finlands president i sin nyttårstale sa at Finland har suveren rett til å søke om NATO-medlemskap hvis den sikkerhetspolitiske situasjonen skulle tilsi det. Finlands forhold til NATO er avhengig av Russlands oppførsel overfor Finland. Finland har i likhet med Sverige økt beredskapen og de militære øvelsene, men holder det hemmelig. Ulempen er mangelen på avskrekking. Samarbeidet med USA har økt betydelig siden 1990. USA har solgt mer avanserte våpen til Finland enn til mange NATO-allierte. Nå kjøper vi 62 amerikanske jagerfly. Det politiske og militære samarbeidet er dypere enn mange – selv finlendere – skjønner.

Som kjent har Norge solgt 12 av sine F-16 til et Amerikansk firma, og de skal brukes til øving av amerikanske jagerflygere. To av F-16 flyene skal pensjoneres i Norge, ett til Flymuseet i Bodø (674), og 687 som får sitt nye hjem i Flysamlingen på Gardermoen. Med det er samlingen av etterkrigstidens jagerfly komplett, foruten F-35 selvfølgelig.

Det er første gang at et fullt ut operativt jagerfly har flydd ned for å bli en museumsgjenstand. Utenfor Flysamlingen på Gardermoen hadde det samlet seg rundt hundre skue-lystne, for å bevitne pensjoneringen av 687. Det var major Anders Utgård, sjef Luftforsvarsmuseet/Forsvarets flysamling, som tok imot 687 utenfor Flysamlingen. Det ble tauet dit, etter å ha blitt tømt for drivstoff, ladningen i utskytningssetet og farlige væsker, i 335 skvadrons lokaliteter. Det ble en stor dag for Flysamlingen på Gardermoen, og ikke minst for alle de fremmøtte. Men også unektelig litt spesielt, og litt trist. For våre F-16 maskiner har gjort en fantastisk jobb i nærmere 40 år, og er fortsatt fullt ut operative. De utfører NATOs QRA-oppdrag helt til januar 2022, da våre F-35 overtar stafettpinnen på Evenes.

Men før den plasseres for godt i lokalene i Bodø og på Gardermoen, skal de dekommisjoneres, der avansert avionikk og elektronikk som fortsatt er salgbart, skal plukkes av. Delene vil bli erstattet med utrangerte deler. For etter avsluttet mottaksseremoni, ble 687 tauet tilbake til 335 skvadron sitt område. Nå starter dekommisjoneringsprosessen, med utskifting av deler hos FMA/ KAMS. Det vil ifølge Anders Utgård ta omtrent 2-3 uker. Han kunne også fortelle at FMA også vil prøve å få solgt F110 motoren. Dette fordi en fullt ut brukbar F110 motor kan selges for mange titalls millioner kroner. 687 vil i stedet får montert en utrangert og ikke salgbar motor.

Det skal bli trangt om plassen i lokalene, både i Bodø og på Gardermoen, for i tillegg til F-16, kommer snart P-3 Orion, Sea King og DA-20 Learjet! Det sier jo også noe om den voldsomme utskiftingen Luftforsvaret gjennomgår nå. Ifølge sjefstestflyger Bård «Stump» Solheim, skal de resterende F-16 flyene fremover operere og vedlikeholdflyges fra Kjeller flyplass, noe som gleder alle fly-entusiaster i nærområdet.

BODØ ER NÅ TØMT FOR F-16

Solheim forteller at de er inne i en veldig travel periode, med dekommisjonering av våre F-16, i tillegg til våre Sea King redningshelikoptre og snart våre maritime overvåkingsfly P-3 Orion og DA-20. Alle F-16 jagerfly er i ferd med å bli overført fra Bodø flybase til Kjeller lufthavn, og de siste lander i løpet av januar.

OVER 40 F-16 SKAL SELGES

Ifølge oberst Solheim, starter nå prosessen med å klargjøre opp til 12 F-16 for salg til et selskap i USA, som vil bruke de norske F-16 flyene som såkalte «aggressors» under kampflyøvelser som eksempelvis «Red Flag». Ytterligere 32 F-16 skal selges til Romania, og alle disse skal klargjøres med en full teknisk gjennomgang, og grundige testflyginger før de overleveres. En slik testflyging varer normalt en drøy time, og en høykonsentrasjonstid for en testpilot. Her testes alle systemer og all avionikk i forskjellige høyder opp til 40.000 fot. G-belastning opp til 9 G skal også testes, og alt skal fungere perfekt og registreres. En slik test-tur er en tøff belastning for kroppen, sier den erfarne sjefs-testpiloten. F-16 flyene vedlikeholds-flys helt frem til overlevering. Klargjøring og eventuelle kompletteringer før overlevering er en møysommelig og grundig prosess, så dette kan strekke seg frem mot 2025, sier oberst Bård Solheim.

MED F-16 ER SAMLINGEN AV JAGERFLY KOMPLETT

I tillegg til salget av våre F-16 fly, skal en F-16 til Flysamlingen på Gardermoen og to til Flymuseet i Bodø (se foregående side). Dette er skrog som ikke vil kunne bli flygbare, der alle kostbare og gjenbrukbare deler og komponenter vil bli demontert. Leder for Luftforsvarets del av Flymuseet i Bodø og Flysamlingen på Gardermoen, major Anders Utgård, gir for øvrig overfor Offisersbladet uttrykk for stor glede for nå å kunne presentere en komplett jagerflysamling og norsk luftforsvarshistorie.

ET LUFTFORSVAR I MINIATYR

Oberst Bård Solheim forteller videre at Luftforsvaret nå stadig mottar flere AW 101 SAR-helikoptre (Sar Queen), og NH-90 maritime helikoptre, samt F-35 jagerfly, i tillegg til at Luftforsvaret snart også skal motta P-8 Poseidon maritime overvåkingsfly. Testpilotene ved hans avdeling er de som henter, tester og etter hvert flyr de til skvadronen/ avdelingen som skal ha de i tjeneste. Vi administrerer på mange måter et lite luftforsvar her, sier Solheim med et smil om munnen.

OBERST BÅRD «STUMP» SOLHEIM

Bård Solheim startet sin militære karriere ved å gå Befalsskolen for Marinen (BSMA) med påfølgende plikttjeneste. Han kom inn på Sjøkrigsskolen, men søkte Flyskolen, kom inn og startet på sin flygerutdannelse, først i Norge og så på Sheppard AFB. Etter hjemkomst Norge, ble han sjekket ut på F-5, og var en periode ved 336 skvadron på Rygge, før F-16 utsjekk og beordring til Bodø. Han var tilbake på 336 skvadron en periode som skvadronssjef og senere opsgruppesjef, før han kom gjennom nåløyet og fullførte testflygerutdanning i USA (halvannet år). Etter en periode på testflygeravdelingen på Kjeller, var han tilbake i Bodø, og da som skvadronssjef på 331 skvadron for en periode på fem år (historiens lengstsittende). Solheim ledet for øvrig det norske F-16 bidraget under Libya-aksjonen, og etter den kom en beordring til FOH Han var så forsvarets siste stasjonssjef/ luftvingsjef/flyplassjef i Bodø og var etter det sjef for NOBLE. De siste fire årene har Solheim vært sjef for FMAs testflygeravdeling på Kjeller. Solheim har gjennomført Luftkrigsskole, Stabsskole samt Sjefskurset ved Forsvarets Høgskole.

I oktober 1979 innpasserer Øystein Bø porten på Heistadmoen ved Kongsberg – en av infanteriets «høyborger » i kongeriket – for å påbegynne førstegangstjenesten og utdanning på 107 millimeter tung bombekaster. Innenfor leirgjerdet ligger også Befalsskolen for Infanteriet i Sør-Norge (BSIS), som etter hvert fanger interessen til denne rekrutten fra Strømmen utenfor Oslo. I januar møter han derfor til opptak på BSIS, og ett år senere drar sersjant Bø nordover til Setermoen og infanteri-bataljon nummer 1 i Brigaden i Nord-Norge for å avtjene plikttjenesten.

Brussel. Vi skriver desember 2021 og Norges ambassadør til NATO, Øystein Bø, har tatt imot Offisersbladet på sitt kontor i alliansens hovedkvarter i den belgiske hovedstaden.

Siden 2018 har juristen ledet Norges faste delegasjon, og dette er den tredje Nato-posteringen i Brussel i hans diplomatiske karriere; en «reise» som har brakt ham til blant annet Wien og Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE – senere OSSE), til den norske ambassaden i den estiske hovedstaden Tallinn, til Sarajevo som juridisk rådgiver for det internasjonale samfunnets utsending til Bosnia-Hercegovina Carl Bildt i kjølvannet av Dayton-avtalen – og selvsagt til forskjellige jobber i Utenriksdepartementet i Oslo, men med fellesnevneren forsvarsog sikkerhetspolitikk.

Fellesskapet. Snaut 40 år etter at han erstattet skimarsj med pulk og mitraljøse i et titalls minus og UD 2-1`s sikkerhetsbestemmelser for Forsvaret med Norges lover og juss-studier på en varm lesesal og med et påfølgende liv i utenrikstjenesten, etterlater den tidligere fenriken ingen tvil om verdien, gleden og stoltheten av befalsutdannelsen. BSIS betegner han som en god ballast, der han lærte noe om egne grenser og begrensninger. -Vi ble kjørt omtrent helt ned, men vi lærte oss samtidig å holde humøret oppe og ikke bli deprimert når ting ikke gikk som det skulle. Det gjaldt bare å gå videre. Du får altså en veldig god innsikt i hvor mye du egentlig har igjen når du tror du er tom for krefter. Eller sagt på en annen måte: når du tror du er tom, har du fortsatt en del å gå på. Befalsskolen var en veldig verdifull grunnleggende lederskapsutdanning og viste meg særlig betydningen av det å jobbe sammen med andre mot felles mål, forteller 62-åringen som liker å kalle seg «en enkel infanterist».

Flagget. Fortsatt er det laget – og flagget – som teller for Øystein Bø. Delegasjonen er nemlig også nærmeste nabo til og deler gang med militærmisjonen og forsvarssjefens utsendte kvinner og menn under ledelse av viseadmiral Louise Dedichen. Til tross for forskjellige kulturer, er ambassadøren av den klare oppfatning at de to norske delegasjonene samarbeider godt over gangen, der man også respekterer hverandres særegenheter. – Det er jo det samme flagget vi nordmenn har på brystet her i hovedkvarteret, uansett om vi jobber for utenriksministeren, for forsvarsministeren eller for forsvarssjefen. Vi jobber alle for fedrelandet – hver dag – for at Norges interesser ivaretas på best mulig måte i alliansen.

Enhet og samhold. En allianse med indre spenninger – og ytre utfordringer. Hvilken vei går NATO?

For det er nok av dem som fra tid til annen har satt et spørsmålstegn ved organisasjonens relevans. Øystein Bø svarer kontant at utfordringer vil det alltid være og fremhever dens evne og vilje til å fornye seg. – Det er hele tiden en utvikling som viser at det er bruk for NATO. Ja, det er selvsagt skjellsettende når 20 års alliert virksomhet avsluttes i Afghanistan, men dette er altså et avsluttet kapittel hvor man går videre. NATO står foran et nytt strategisk konsept og må forholde seg til nye utfordringer i form av teknologi, cyber og hybrid samt det ytre rom og hva det betyr for forsvar. Vi som sitter her til daglig og leder delegasjonene – altså ambassadørene – er veldig opptatt av enhet og samhold; at vi som allierte jobber sammen. Folk kan hevde at arbeidet i hovedkvarteret er tungvint og med mye diskusjoner underveis for at tredve medlemmer skal bli enige, men det viser seg at når det er behov også for raske beslutninger, så får NATO det til – som etter «nine eleven» – altså når ting blir alvorlig nok. Men vi må altså klare å holde fast på alliansens felles mål. Personlig tror jeg at NATO kommer til å ivareta vår sikkerhet i flere tiår fremover. Husk på at den perioden med fred vi har hatt i Europa siden 1945 er uten sidestykke, og NATO har en stor del av æren for det.

Jungelloven. Men Øystein Bø er derimot mer bekymret for det som etter hans mening er en trend som utfordrer fastsatte allmenngyldige normer og verdier i verdenssamfunnet. – Etter andre verdenskrig har nasjoner i fellesskap bygd opp en regelbasert verdensorden som eksempelvis De forente nasjoner, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, Bretton Woods-institusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, FNs konvensjon om Europarådet, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling og NATO. Dette har bidratt til å skape den forutsigbarheten som den internasjonale enigheten om kjøreregler utgjør. Dessverre ser vi enkelte land både i og utenfor Europa som er mer opptatt av den sterkestes rett – altså jungelloven – og det er en utvikling som ikke ville være bra for et lite land som Norge, som trenger forutsigbarhet; vi må vite hva slags internasjonalt miljø vi opererer i.

«All of society approach». Ett tema som ligger hans hjerte nært er totalforsvaret; noe «Norges mann» i hovedkvarteret taler varmt for innad i alliansen når anledningen byr seg. – Resilience, altså et samfunns motstandsdyktighet, er viktig, mener ambassadøren og henviser til artikkel 3 i den nordatlantiske traktat som omhandler forpliktelsen medlemslandene har individuelt og kollektivt til å motstå et angrep. – Vi snakker om en nasjons samlede evne sivilt og militært.

Sånn sett var øvelse Trident Juncture 2018 i Norge en god demonstrasjon av nettopp dette – i praksis. I forkant av øvelsen avla Sentralt totalforsvarsforum alliansens hovedkvarter et besøk for blant annet å orientere om forumets virksomhet og hvordan det norske samfunnet jobber med sitt totalforsvarskonsept. Og der Øystein Bø kunne opplyse sine NATO-kolleger om at eksempelvis statlige Bane NOR hadde brukt ca. 10 millioner kroner av egne midler før øvelsen for å bygge en lasterampe, slik at Forsvarets rullende materiell kunne kjøre rett om bord på jernbanevognene.

Eller hvordan det kommersielle logistikk-konsernet WilNor Governmental Services AS hadde tilrettelagt i øvingsområdet for allierte styrker i forkant, slik at det bestilte materiellet var på plass da avdelingene ankom Norge.

–Dette viste hvor viktig hele samfunnets felles innsats er for forsvar, påpeker ambassadøren, som også besøkte øvelsen med sine kolleger. En veldig god Norgesreklame, er hans dom og mener at dette også var god «indremedisin» for vertsnasjonen selv. –Trident bidro til å skape ny oppslutning og begeistring om NATO i den norske befolkningen, poengterer den erfarne diplomaten, som synes det var moro å oppleve kolonner med militære kjøretøyer på veiene våre slik som i «gamle dager». – Jeg og flere med meg har faktisk savnet å se den konkrete tilstedeværelsen av Forsvaret. Befolkningen satte pris på alliansens nærvær med blant annet steking av hamburgere og strikking av votter til allierte soldater. Øvelse Trident Juncture var kort og godt veldig god for Norge og for NATO og intet mindre enn en ren oppvisning i hvordan totalforsvaret kan levere og viktigheten av at alle stiller opp for hverandre og for fellesskapet, fremhever Øystein Bø, som imidlertid understreker at en suksess ikke må bli en sovepute med tanke på videre utvikling, men at både medlemslandene og alliansen kontinuerlig fornyer seg.

Kulturdimensjonen. Èn allianse; med 30 medlemmer – hvordan forholder en ambassadør seg til ulike kulturer og egenarter? «Hjemmelekse » er ett av stikkordene, der Øystein Bø trekker frem hvordan Utenriksdepartementet er flink til å forberede den enkelte før deployering til en utenriksstasjon. Videre kommer selvsagt egen erfaring fra utenrikstjenesten godt med. – Ettersom jeg har jobbet i forskjellige land, skjønner jeg litt om hvordan kolleger derfra tenker. Sist, men ikke minst må du være interessert i mennesker – hva hun eller han er opptatt av – være interessert i hva de driver med. Skal du få tillit hos andre, må du vise at du også er interessert i dem – genuint interessert! Du må være glad i mennesker!

Familien. Og man må være glad i å jobbe, for det blir lange arbeidsdager for delegasjonen i Avenue Leopold III. Eller som han selv sier: «Ja, det er hektisk. Det er nok jobb». Hva så med fritidssysler? Han har ikke videreført hobbyen i ungdomsårene med Airfix og bygging av flymodeller og seilskuter i plast. Og han er heller ikke lenger eier av en MGA fra 1959 – slettes ikke tilfeldigvis av samme årsmodell som kjøperen Øystein Bø – gitt i belønning til seg selv da han kom inn på UDs aspirantkurs. Men fascinasjonen for biler er fortsatt til stede – ja den har alltid vært der; han har i sitt stille sinn lurt på om han kanskje kunne ha vært bilmekaniker. For den daværende andresekretæren ved den norske KSSE-/OSSE-delegasjonen i Wien var det å skifte fra kontordress til kjeledress og mekke på den toseters åpne sportsbilen rene mentalhygienen. Og det hører med til historien at den norske unge diplomaten ble avbildet med sin roadster og brukt i en østerrisk turistbrosjyre.

Avkoplingen i Brussel skjer derfor tidvis på et sykkelsete der han kan oppleve det belgiske landskapet; det å være utendørs gjør godt for den tidligere infanterioffiseren. Eller å lunsje på landsbygda i helgene med familien, som utgjøres av kona Helene – «nestkommanderende » på den norske ambassaden – og to sønner på henholdsvis 15 og 16, som virkelig får brynt seg på den franske skolen. – Jo da, jobben er viktig, men familien er enda viktigere, understreker ambassadøren, som etter planen returnerer til Norge med familien til sommeren. For å gjøre hva? Det overlater han til Det kongelige utenriksdepartement å finne ut av, ifølge den etter hvert avtroppende NATO-ambassadøren.

Det blir derfor neppe noen karriere som bilmekaniker. Men se imidlertid ikke bort fra at offiseren, juristen, politikeren (H) og diplomaten finner frem igjen kjeledressen; denne gang for å skru på en Jaguar. Kanskje…

Fredag 12. november gjennomførte Militærmisjonen i Brussel (MMB) tradisjonen tro Forsvarets minnedag på feltflyplassen ved byen Grimbergen utenfor den belgiske hovedstaden. Herfra opererte den mobile norske 132 Norwegian Wing høsten 1944 under det allierte felttoget på kontinentet, etter at britiske styrker hadde frigjort flyplassen og området i september.

Minnesmerke. En av hovedtalerne på minnedagen var arkitekt Carl Stousland, som under en storstilt seremoni samme sted fem år tidligere – på Forsvarets minnedag 4. november 2016 – avduket et minnesmerke for å hedre den norske vingen, der hans far Carl Jacob Stousland fra Hamar fløy Spitfire.

Stupbombing. 132 Norwegian Wing bestod av de to britiske skvadronene 66 og 127 pluss de to norske 331 og 332, oppsatt med Spitfire og forflyttet fra Frankrike til Belgia, der vingen med sine 1100-1200 mann var i aksjon fra 6. oktober til 22. desember. Det var her 132 (N) Wing oppholdt seg lengst under fremrykkingen etter D-dagen 6. juni samme år.

«Da Vingen ankom 6. oktober, var kampene om å få kontroll med munningen av Schelde-elven og dermed innseilingen til Antwerpen på sitt verste. Jagerskvadronene ble snart satt inn i å stupbombe tyske stillinger og tropper for å befri området på sørsiden av Schelde for tyske styrker.»

Spitfire Saga. Personellets innsats er på en særdeles levende måte ført i pennen av journalist og historiker Cato Guhnfeldt i hans imponerende syvbinds bokverk «Spitfire Saga», som dokumenterer Norges jagerflyvere, bakkemannskaper og deres innsats under andre verdenskrig.

100 jagerfly. Han skriver videre at under oppholdet i Belgia kom personellet i god kontakt med sine belgiske naboer i Grimbergen.

Og kontakten er fortsatt god, ettersom både lokalbefolkningen, belgiske veteranorganisasjoner og representanter for kommunen deltar på den årlige krans- og blomsterseremonien i november sammen med Forsvarets avdelinger i Belgia, Luftmilitært Samfund samt representanter fra Storbritannia og Nederland – sistnevnte fordi den nederlandske 322 skvadron sluttet seg til vingen i januar 1945, da den hadde blitt deployert til nabolandet. Dermed økte 132 (N) Wing til ca. 100 fly og 1500 mannskaper, der 60 prosent var norske.

Lokale ildsjeler. Som etterkommer representerer arkitekt Stousland norske «Scramble»; hvis formål blant annet er å være en forening «for alle etterkommere som har en far eller mor som deltok i flyvåpenet under 2. verdenskrig». Sist, men ikke minst er han initiativtaker til monumentet, som han også tegnet, der en av ideene var – og fortsatt er – å holde minnet i hevd over de som kjempet, blant annet i form av denne årlige seremonien i Belgia.

– Da nordmennene ankom Grimbergen, ble de møtt av stor vennlighet og gjestfrihet, understreker Stousland, som er imponert over hvor takknemlig lokalbefolkningen fortsatt er for 132s innsats den dag i dag.

– Våre venner i Grimbergen er en viktig støttespiller for arrangementet og særlig de frivillige i organisasjonen «Hangar Flying». Som nordmenn er vi derfor svært – Våre venner i Grimbergen er en viktig støttespiller for arrangementet og særlig de frivillige i organisasjonen «Hangar Flying». Som nordmenn er vi derfor svært

Felles dag: Monumentet er støttet økonomisk av blant andre Forsvarsdepartementet, norsk og belgisk industri og belgiske myndigheter. Steinen på 2,5 tonn er tilvirket i Norge og ble kjørt til Grimbergen av frivillige.

Lokal vri. Militærmisjonen i Brussel (MMB) har siden avdukingen i 2016 i egenskap av vertskap støttet «Scramble» på denne årlige markeringen, som er lagt til Forsvarets minnedag. – Dette er blitt et arrangement som kombinerer det beste av militære og sivile tradisjoner. Siden avdukingen har minnedagen blitt gjennomført med den verdighet dagen fortjener og med en lokal vri som inspirerer, mener pensjonert brigader Arild Heiestad, som var stabssjef i MMB i 2016 til han forlot Forsvaret i 2020.

Brigaderen mener at de norske flyavdelingenes innsats fortsatt er lite omtalt og dermed lite kjent ut over historiske verk som nok fenger «menigheten» mer enn befolkningen, som han selv uttrykker det. – Husk også på at 132s innsats skjedde i et nært samspill med våre allierte, poengterer den tidligere F-16-flyveren, som blant annet har fløyet på 331 og vært sjef for 332.

F-35. 132 luftving består fortsatt av de to skvadronene, men ble flyttet fra Bodø til Ørland i forbindelse med at Norge anskaffer nye kampfly.

Dette er ifølge en pressemelding et resultat av et forsknings- og utviklingsprosjekt, et såkalt XRprogram (Extended Reality), som benytter VR-teknologi. Utdanningsprogrammet skapes gjennom et forsknings- og utviklingsprosjekt ledet av Forsvarets høgskole i tett samarbeid med NTNU, TRY Creative Tech og Fynd Reality. Deler av XR-programmet bygger på et konsept utviklet i et samarbeid mellom Hyper og Forsvarets høgskole. Formålet har vært å utvikle et engasjerende undervisningsopplegg, som kan forberede og øve fellesoperative planleggere og masterstudenter, og gjøre de bedre i stand til å beskytte sivile liv i en væpnet konflikt.

Offisersbladet har vært i kontakt med Stian Kjeksrud ved Forsvarets Høgskole, som forteller at dette er god læring ved hjelp av 360-video, 3D-kart og avatarer, der studentene ved hjelp av VR møter flere realistiske scenariorier knyttet til beskyttelse av sivile. Ifølge Kjeksrud vil studentene oppleve å være til stede blant både ofre og overgripere, og dermed få en økt forståelse for dynamikken som kan oppstå på bakken. Gjennom dialogbasert simulering vil studentene i tillegg kunne snakke med ledelsen i en væpnet gruppe via en avatar. Det utvikles også et interaktivt 3D-kart, hvor studentene i VR skal lete etter indikasjoner på hva slags type vold sivile mest sannsynlig kan bli utsatt for. Oberst Petter Lindqvist, som er tilknyttet dette prosjektet, har med sin erfaring fra tjeneste i Mali bidratt inn i programmet. Han er klar på at dette er svært viktig læring for å redusere overgrep og tap av sivile liv i militære konflikter.

Fynd Reality har bidratt med samhandlingsplattformen Core. Daglig leder Knut Henrik Aas sier at det er ekstra interessant for Fynd Reality å koble sammen erfaringer de har gjort i flere prosjekter med NATO, og internasjonale aktører innen sikkerhet og beredskap, med deres egen militærfaglige kompetanse. Nå skal utdanningsprogrammet testes internasjonalt. Prosjektet har allerede tatt steget utover Norges grenser, og før jul fremmet FD prosjektet som et nasjonalt bidrag til FNs fredsbevarende operasjoner under et ministermøte i Sør-Korea. Høsten 2022 skal det testes via et eksperiment ved Ukrainas forsvarsuniversitet. Og nå er det også nevnt som en strategisk satsning fra Norge i FNs Sikkerhetsråd. For statsminister Jonas Gahr Støre introduserte dette unike norskutviklede utdanningsprogrammet fra talerstolen i FNs Sikkerhetsråd den 25. januar i år.

Offisersbladet oppfatter dette som et svært spennende prosjekt i en tid med en drivende teknologisk utvikling. Det er et kvante-sprang fra modellbordet og TØUT’er ute i felt. For dette systemet kan sikkert også benyttes til øvelser i militære operasjoner, planlegging og gjennomføring i svært realistiske digitale omgivelser med varierte virkelighetsnære situasjoner. Her kan man delta selv om man befinner seg i USA, Tyskland eller Norge. Mer om det i neste utgave av Offisersbladet, da vi har vært på besøk hos Fynd Reality på Hamar!

SØNSTEBYS MINNEFOND SKREV I EN PRESSEMELDING I DESEMBER FØLGENDE;

– Roseslottet er ingen ensidig heltedyrkelse, men viser frem det alvorlige mangfold i hvordan vi som mennesker og nasjon forholdt oss til krig og okkupasjon, skriver Gunnar Sønstebys minnefond, som deler ut prisen, i en pressemelding. Samlet er dette det mest originale og største pedagogiske enkeltprosjektet om den andre verdenskrig og okkupasjonen av Norge vi har her i landet. Vi hører den historiske stemmen i duett med en sterk humanistisk røst gjennom dette prosjektet.

TILDELINGEN OG SEREMONIEN PÅ ROSESLOTTET

Under en seremoni på et vakkert og snødekt Roseslott den 14. januar, ble Roseslottet med kunstnerbrødrene Vebjørn og Eimund Sand tildelt Sønstebyprisen 2022. Det var en staselig seremoni, der forsvarsminister Odd Roger Enoksen, sjef Hæren generalmajor Lars Lervik, Oslos ordfører Marianne Borgen, 10. klasse fra Ruseløkka skole, og en rekke inviterte gjester ble ønsket velkommen av Sønstebyfondets Petter Ringen Johannessen. Etter taler av styreleder Asbjørn Lysgård og forsvarsminister Odd Roger Enoksen ble det ble svært stemningsfullt når barnebarnet til Kjell Grandhagen, Anders Jankov vakkert sang «Til ungdommen » av Nordahl Grieg.

Harald Stanghelle leste opp priskomiteen begrunnelse, før Vebjørn og Eimund mottok prisen, som består av et diplom, samt en bronsestatuett av «Mannen på sykkelen», laget av Elena Engelsen, etter originalen av Per Ung. Det var et beveget brødrepar som mottok prisen. Dette var så absolutt en tildeling i Gunnar Sønstebys ånd. Offisersbladet snakket med Vebjørn Sand etter tildelingen, og han ga uttrykk for at dette var ærefullt, og at han var veldig stolt over å ha fått tildelt en slik høythengende pris, sammen med sin bror Eimund Sand. Han passet også på å gi litt ære til sin militærhistoriske mentor under oppbyggingen av Roseslottet, nemlig generalløytnant Kjell Grandhagen, som dessverre døde i 2019 før Roseslottet ble åpnet. Hovedsponsoren for denne flotte tildelingsseremonien var Eckbos Legat.

HANS MAJESTET KONGENS GARDE

Etter prisvinnernes taler sang hele musikktroppen i 3. Gardekompani «Alltid freidig når du går», noe som virkelig satte følelsene i sving hos de fremmøtte. Hans Majestet Kongens Gardes Musikk og Drillkontingent (3. Gardekompani) deltok på Roseslottet med 106 gardister, med parade og sang, og hevet med dette arrangementet betydelig! Gardister fra Drilltroppen sto også oppstilt ved Frognerseteren når inviterte gjester etter seremonien på Roseslottet ankom for kaffe og enkel bevertning. Drill- og musikkgardister bidro til at denne dagen på Oslos tak ble meget verdig!

ROSESLOTTET

I 2020 da Roseslottet sto ferdig, var det 80 år siden Norge ble angrepet i 1940, og 75 år siden frigjøringen i 1945. Roseslottet er som Vebjørn Sand selv beskriver, en kunstinstallasjon og et pedagogisk prosjekt som har til formål å fortelle historien om okkupasjonen av Norge og om de grunnleggende prinsippene for demokrati, rettsstat og humanisme som da ble satt ut av kraft. Sentralt på Roseslottet står fem store gullbelagte søyler/seil. Disse symboliserer 1. Krigsseilerne/ marinen, 2. Motstandskampen i Sør-Norge, 3. Motstandskampen i Nord-Norge, 4. Luftforsvaret, den sivile motstanden og den illegale presse, og 5. Kongebjerka og Kongens nei. Roseslottet er like vakkert og lærerikt sommer som vinter. Dette var mitt 4. besøk, og jeg tar gjerne turen igjen!

SAND BRØDRENE OM GRUNNTANKEN BAK ROSESLOTTET

«Vi ønsker å fortelle historien om krigen uten å demonisere eller glorifisere, sentralt i fortellingen står individet og dets valg. Vi berører både kjente og mindre kjente sider ved okkupasjonen: krigsfangenes lidelser, de ukjente enkelt-individene, hverdagslivet, krigsseilernes drama, motstandskampene i sør og nord. Forfølgelsen av de norske jødene får stor oppmerksomhet i billedserien og antisemittismen, før og under krigen, skildres. Det kunstneriske språket ønsker å engasjere, utfordre og konfrontere. Kort sagt, vekke til live. Vi ser ikke på verden med et akademisk/ analytisk blikk».

I tillegg fredes også krigsfangeleiren og leiren for Organisation Todt - den halvmilitære organisasjonen som ledet og hadde ansvaret for byggingen av fortet. Todt-leiren lå ved Laugen-vannet der sagaen beretter at de første kristne i Nord Norge ble døpt. Denne leiren ble etter krigen utvidet til å huse over tusen flyktninger fra Nord Troms og Finnmark. Den hadde alle funksjoner som et lite samfunn: skole, brannkorps, politi, bakeri, butikker, ja selv eget kommunestyre. Leiren ble først oppløst i 1951. Den var Nord Norges største.

Fortet ligger midt i Historiske Trondenes som omfatter alle perioder fra bronsealder, jernalder, vikingtid, middelalder med den gamle Trondenes steinkirke, og helt frem til moderne tid og kald krig. Alt er lokalisert på et begrenset område. Alle kulturminnene er tydelige og lite skadet og danner et kunnskaps -, kilde- og opplevelsespotensial som det knapt finns maken til i nasjonal sammenheng. Sett under ett danner Trondenesområdet et nasjonalt minne på linje med Borre og Stiklestad, skriver Troms og Finnmark fylkeskommune i sin dokumentasjon til Riksantikvaren i 2020.

Hvorfor har fredningen tatt så lang tid?:

– Det har vært en prosess i mange år, sier Sigrid Muru, seksjonssjef for fredning hos Riksantikvaren.
Det har vært mange eiere og interessenter slik at Trondenes fort havnet langt bak i køen. Men i praksis var fortet og dets innhold vært behandlet som fredet, sier hun.

Fredningsvedtaket betyr ikke at Riksantikvaren åpner pengesekken. Det er Forsvaret som vil ha ansvaret for hele det gamle festningsanlegget.

STERKESTE DEL AV ATLANTERHAVSVOLLEN

Under 2. verdenskrig bygget Nazi Tyskland den 5.000 km lange Atlanterhavsvollen som strittet av kanoner, fort, piggtrådsperringer og minefelter fra grensen mellom Frankrike og Spania til Finnmark. Hitlers fåfengte håp var at festningsverkene skulle hindre den vest-allierte landgangen i Europa. Atlanterhavsvollen var spesielt sterk i den engelske kanalen mellom Calais og Bolougne, det korteste stedet mellom England og Frankrike. Men sterkest var den i Narvik-Harstad området. Her ruget syv enorme Adolfkanoner over innløpet til Ofotfjorden og voktet frakten av den krigsviktige svenske jernmalmen fra Narvik til den tyske krigsindustrien. Med sine 40,6 cm kalibre var de verdens største kanoner. Tre Adolfer var oppsatt på Engeløya (Batteri Dietl) i Steigen kommune sør for innløpet til Ofotfjorden, og fire på Trondenes fort ved Harstad i nord (Batteri Theo). Til sammenligning var det bare tre Adolf kanoner i Sangatte ved Calais (Batteri Lindemann) De ble ødelagt i kamp høsten 1944.

Adolfkanonene hadde maks skytelengde på 56 km. 68 mann måtte til for å betjene hver kanon som var lang som en velvoksen enebolig, pluss et kanonrør på 21,5 meter. Adolfene, som veide 200 tonn, kunne snus horisonten rundt. Fra Trondenes kunne det skytes til Andfjorden i nord til Narvik i sørøst. Skuddtakten var en granat i minuttet. Hver kanon stod på en enorm bunker som inneholdt kraftstasjon, kullfyrt sentralvarmeanlegg, vannforsyning, mannskapsrom og lager for ammunisjon, granater og småkalibrede våpen beskyttet bak solide lufttette ståldører som skulle beskytte mot gassangrep. Hver bunker skulle være en stridsenhet hvis det kom til nærkamp. På øyene utenfor hadde batteriene et nettverk av observasjonsposter og dekningsbatterier. Åsegarden leir utenfor Harstad ble etablert som en del av landforsvaret. Åsegarden var en del av Forsvaret frem til 2019. I fellesskap kunne Dietl,- og Theo batteriene teoretisk ha feid av sjøen enhver invasjonsflåte som måtte trenge seg inn Ofotfjorden.

De sju kanonkjempene i Nord Norge ble supplert med et mylder av mindre kystbatterier, nesten på hvert nes i Lofoten, Vesterålen, Ofoten og Sør Troms. Ifølge Jan Egil Fjørtofts «Tyske kystfort i Norge» bygde tyskerne 400 kystfestninger langs norskekysten med over tusen kanoner. Den samlede kanonbetjeningen var på over 65.000 mann. Det sterke fotfestet i Norge skulle også gi slagskipene og ubåtene sikre baser i Norge og sørge for at de fikk fri adgang til Atlanterhavet. Basene i Norge ble spesielt viktige etter at marinebasene i Frankrike ble erobret av de allierte i 1944, beretter forfatteren Harald Isachsen, kanskje den største eksperten på Adolfkanonene i Norge.

ENORM FEILSATSING

Men den enorme militære utbyggingen i nord var en feilsatsing av dimensjoner. To britiske raid mot Lofoten tidlig i krigen gjorde Hitler besatt av tanken på at den allierte invasjonen ville komme i Nord Norge. Han omtalte landsdelen som Tysklands skjebneområde. Det er forklaringen på at det til slutt stod over 350.000 tyske soldater – uvirksomme - i Norge bak overdimensjonerte festningsverker. Hitlers villfarelser var naturligvis ikke til ugunst for de allierte.

I dag er det bare spredte små rester av den engang så langstrakte og enorme Atlanterhavsvollen. Bare på Trondenes er en flik av den intakt. Siden den første prøveskytingen i mai 1943 har de fire Adolf kanonene stått i ensom giv akt utenfor Harstad. Aldri kom de til «nytte» for Wehrmacht. De ble aldri angrepet under 2. verdenskrig.

Det var ikke mulig for Forsvaret å bruke hverken de enorme Adolfkanonene, eller alt det andre skytset og festningsverkene rundt omkring i Norge etter den tyske kapitulasjonen. Mesteparten ble destruert og smeltet til spiker, inklusive det mektige batteriet på Engeløya som forsvant i 1956. At de fire Adolfene på Trondenes unngikk «spikerdøden» skyldes mange faktorer. Den viktigste var at de ble innlemmet i Kystartilleriet i 1951 og at Forsvaret i mange år utdannet mannskaper for å betjene dem. Utdanningen av hvert kull ble avsluttet med skarpskyting. Treffsikkerheten rangerte mellom god og meget god, opplyser Harald Isachsen.

Kanonrørene er av en slik dimensjon at en mann kan krype gjennom dem. Dette ble også forsøkt av en norsk kystartillerist som optimistisk krøp inn bakfra, men omtrent halvveis tok klaustrofobien ham. De fikk ham ikke ut før en psykolog ble hasteinnkalt fra Harstad sykehus og «snakket» ham ut av kanonrøret, seier soga. Granatene har tilsvarende dimensjon og er endog større enn guidene som i dag loser turistene rundt i museet nede i bunkeren.

NEDLAGT

I 1964 ble batteriet nedlagt som en del av Forsvaret. Det var blitt akterutseilt av den militære utviklingen og manglet forsvarsmessig betydning. Vi kan takke historie-interesserte offiserer ved Harstad Sjøforsvarsdistrikt for at kanonene for andre gang unngikk »spikerdøden». I 1965 foreslo de å beholde dem som museumsgjenstander for ettertiden. Initiativet ble ikke umiddelbart møtt med offisiell jubel. Først i 1978 bestemte Forsvarsdepartementet at en av kanonene skulle beholdes og restaureres. Den fikk navnet «Barbara» etter artilleristenes skytshelgen. Restaureringsarbeidet tok fire år. De tre øvrige Adolfer kom etter hvert under beskyttelse av pensjonerte offiserer som frivillig – og gratis - tar seg av dem. Men hverken de eller kommandoplassen er tilgjengelig for publikum. Kommandoplassen brukes fortsatt av Forsvaret. Fra starten er det bare «Barbara» som vises frem. Den er blitt et trekkplastre for krigshistorikere, historieinteresserte og turister som besøker Harstad og demonstrerer klokskapen i de pensjonerte offiserenes initiativ. Flere tusen turister er med på omvisningene hvert år.

Adolf-kanonene ble ikke bygget for å stå på land, men danne hovedskytset om bord på de planlagte nye tyske slagskipene av H-og J-klassen som var besluttet i 1939 etter den hemmelige «Z-planen». Med en planlagt tonnasje på 56.000 tonn og fire kanoner pekende forover og like mange pekende akterover ville de overgå alle slagskip som både Storbritannia og Frankrike kunne stille opp. 6 slike kjemper skulle være ferdige før 1944. Bare «Friedrich der Grosse» og «Grossdeutschland» ble påbegynt ved starten av krigen. Det skulle også bygges 7 tunge kryssere innen 1945, 4 hangarskip innen 1947og 17 lette kryssere innen 1948. Det var ikke noe å si på ambisjonene, men Hitler prioriterte hæren og luftvåpenet og i 1941 ble slagskipbyggingen oppgitt. Det gikk samme vei med de andre marineprosjektene. Ubåtene fikk førsteprioritet. Kjempekanonene var imidlertid ferdige og ble sendt vestover og nordover i 1941 for å styrke Atlanterhavsvolden/ Festung Norwegen i stedet.

PLANER OG HÅP

Siden 1945 har de gamle ubrukelige, men historiske kanonene på Trondenes skapt hodebry om hva som skal gjøres med dem. Visit- Harstad er blant de mest aktive i denne sammenheng. Den har i mange år gjennomført guiding på «Barbara»-kanonen, sørger for opplæring av guider, markedsfører tilbudet og går i bresjen for nytenkning.

På Trondenes har Forsvaret base for en av sine eliteavdelinger, kystjegerne. En aktiv militærbase innebærer et sikkerhetsregime som helt og holdent styres av Forsvaret. Det er en utfordring at turistene først må passere gjennom Forsvarets port voktet av bevæpnede soldater og deretter kjøre over 2 km militært område med biler, eskortert av en guide forrest og en annen guide bakerst både når man skal inn og ut av kanonområdet. Det er ikke tillatt å gå.

-Av denne grunn er vi nødt til å forholde oss til Forsvarets regelverk og sikkerhetsregime, sier daglig leder av VisitHarstad Jan Erik Kristoffersen, som roser det gode samarbeidet med Forsvaret.

Kristoffersens ønske og håp er at det kan skilles ut en eiendom rundt «Barbara» med egen adgang fra utsiden. Dette vil lette tilgangen i fremtiden. VisitHarstad har med dette for øye startet en dialog med Sør Troms Museum som er nærmeste nabo til Trondenes og Adolfkanonene. Museet, med sine 25 ansatte, har til nå ikke befattet seg med de gamle kanonene.

RUSSERTRAGEDIER

Selv om kanonene i Nord Norge aldri var i kamp og bare ble benyttet til prøveskyting, skapte de massedød og tragedier for russerfangene som slet helsa og livet av seg under tungarbeidet. Litt over 100.000 russiske fanger kom til Norge under krigen og ble fordelt på 400 fangeleirer for å bygge festningsanlegg, veier og forlenge Nordlandsbanen. De første russerfangene kom til Harstad i slutten av 1941 og levde under de usleste forhold som tenkes kunne, sov på bakken i skur i arktisk mørke og kulde, fikk minimalt med mat og hvile, ingen oppvarming og måtte utføre det tyngste arbeidet under slag og spark. Bare tre brakker ble etter hvert bygget for dem. De levde og døde i de samme uniformene som de kom i. Hjertesvikt er ingen normal dødsårsak for unge mennesker. Men det vrimlet av eksempler på dette, både på Engeløya og Trondenes. Døde de ikke av sykdommer kunne de bli skutt for en bagatell, Konstantin Seredintsev skrev dagbok om opplevelsene. Den ble oppdaget og han ble slått i hjel. Men dagboken overlevde krigen. Populære avstraffelser for fangevokterne var å jage utslitte fanger på dødens rand ned i fjæresteinene og la dem dø der. Det var ikke uvanlig at 14-15 russerfanger døde hver dag av forskjellige årsaker. Verst var det i de to siste måneder av 1942 og januar 1943. Slik var tyskernes metoder. Minnesteinene på Engeløya forteller at 514 fanger mistet livet

der, mens 800 døde på Trondenes. Hvor mange russerfanger det var på Trondenes lar seg ikke nøyaktig bestemme. Tallet svinger mellom 1.100 og 1287. Fullt utbygd var leiren i 1943. I midten av 1944 ble den vesentlig redusert. Sommeren 1946 ble den brent. I 2011 og 2012 ble området ryddet etter mange års gjengroing.

Min familie bodde i månedsvis hver sommer under krigen i sus og dus på lensmannsgården på Rolløya uten å ane hvilke redsler som utspant seg få kilometer unna på den andre siden av fjorden.

DE FRIVILLIGE

Pensjonert teknisk offiser, Ørjan Mathisen, er i spissen for en liten gruppe frivillige som Kaller seg Adolfkanonenes venner. I hovedsak jobber de med vedlikehold av «Barbara», men Mathisen foretar jevnlig inspeksjon på de tre andre kanonene. Det har vært problemer med det elektriske anlegget på alle som følge av oversvømmelse i maskinstasjonen på kanon 3. Det elektriske anlegget fungerer nå på kanonen 2, mens en elektriker fra Forsvarsbygg Hålogaland fortsatt jobbes med de to øvrige.

Da Ørjan Mathisen startet i stillingen som lønnet pensjonist i 2010 jobbet han mye med fjerning av vegetasjon på kanon 2 og 3. Et generelt problem er at vegetasjonen bryter ned betongen på bunkerne. En annen prioritert oppgave for Mathisen var å utbedre hovedledningen for vann og drenering på de to kanonene. De siste årene har Mathisen malt «Barbara» utvendig med hjelp av to andre forsvarspensjonister. Av disse grunnene har det vært stillstand på kanon 4 som er dårligst stilt med hensyn til betongkonstruksjonen på bunkeren. Den har vært brukt som lager for diverse museumsgjenstander. Kanon 3 har tidligere vært lager for våpen og har blitt sikret for å hindre innbrudd.

Forsvarsmuseet eier alt som er inne i anlegget og har lånt det til Trondenes. Forsvarsbygg eier kanonene.

Mathisen, som opprinnelig er børsemaker, peker på de to andre store gjenværende tyske fort som har fått forskjellige museumsløsninger: Møvik Fort drives av Vest Agder Museum i Kristiansand. Museet har en mann på fast jobb til å ta seg av de gamle kanonene. På Austrått fort er kommunen inne i bildet med vedlikeholdet. Fortet har kanonene til det tidligere tyske slagskipet «Gneisenau» som ble hugget opp etter omfattende bombeskader i 1943.

OPPGRADERER BV 206 VOGNER

CHSnor holder til i Moelv Næringspark i 1750 m2 store produksjonslokaler, i tillegg til lager. Daglig leder Kent Ibsen forteller at de sommeren 2021 leverte de siste oppgraderte BV 206 vognene til Forsvaret. Dette fordelte seg på 19 ambulansevogner, som blant annet hadde fått nye seter og ny innredning i bakvogn. I bakvognen er det plass til 3 pasienter og 2 ambulansepersonell som skal behandle sittende og liggende pasienter. Alle vognene ble oppgradert hos CHSnor. I tillegg leverte CHSnor 8 førstehjelpsvogner der det også var lagt stor vekt på totaloppgradering.

I tillegg opplyser Kent Ibsen at det pågår en leveranse på nye seter på 400 forvogner og 100 bakvogner til BV 206 vognene, der Forsvarets teknikere foretar sluttmonteringen. CHSnor leverer også 100 dynamosystemer som beskytter mot elektromagnetiske forstyrrelser (EMC).

I BV206 prosjektene hadde CHSnor samarbeid med Raufoss Engineering AS som også er en del av Total Defence Group.

CV 9030 PROSJEKTET

Et foreløpig ferdig prosjekt er CV 9030 prosjektet, der CHSnor på kontrakt med BAE Hägglunds oppgraderte tårnet og monterte dette på alle CV 9030 stormpanservognene. I tillegg til komplett oppgradering av tårn kom integrasjon, verifikasjon, kalibrering, igangkjøring, testkjøring, innskyting og sluttkontroll. Til slutt fikk CV9030 vognene full IR- overflatebehandling og klargjort for FAT.

NORSKE INGENIØRPANSERVOGNER, RADARVOGNER I SVERIGE, SAMT ANDRE PROSJEKTER

I dag leverer også CHSnor reservedeler til våre ingeniørpanservogner, og som er planlagt skal ha en oppgradering. Av prosjekter utenfor det norske forsvar, har de i samarbeid SAAB Ericsson deltatt i byggingen av radarvogner på hjul og belter, inklusive levering av reservedeler, samt serviceoppfølging. Kent Ibsen forteller avslutningsvis at CHSnor i dag også leverer et vidt spekter til offshore-industrien, og til det sivile markedet. Moro er det også at vi er med på et pilotprosjekt i Grønt Landtransportprogram med produktet Futuricum E-Trucks, der vi skal videreutvikle langtransport-vogner på batteridrift. Trekkvogn på 44 tonn med batterikapasitet på 900kWh har en rekkevidde på inntil 600 km og kan hurtiglades med 350 kW, sier Ibsen.

Grønt Landtransportprogram er et samarbeid mellom næringslivet og myndighetene og skal bidra til konkrete løsninger for å kutte klimautslippene fra næringstransporten.

Da gjenstår det å se om dette er noe Forsvaret kan bruke på sine lastevogner.

RUSSISKE LUFTLANDESTYRKER

På den russisk-hviterussiske øvelse Zapad 21 ble det øvd mye på Øster-sjøkysten, blant annet med landgangsfartøyer, marineinfanteri og spesialstyrker (se spalten i nr. 6/21). Men litt lenger unna oss ble det øvd enda mer med luftlandestyrker.
Det ble også øvd adskillig med større, ofte væpnede, droner og ikke minst på forsvar mot droner.

De fleste luftlande enkeltøvelsene fant sted i Mulino øvingsfelt, godt inne på russisk område. Med omfattende og sammensatt kampfly-støtte satte 32 Mi-8 (NATO-bet. Hip) helikoptre ned luftlandetropper, med D-30 122 mm feltartilleri skyts, Sarmat feltkjøretøyer og ammo og forsyninger i krok under buken, og med nærstøtte fra 14 Ka-52 (Alligator og flere andre navn), Mi-28N (NATO-bet. Havoc) og Mi-24 (NATO-bet. Hind) kamphelikoptre. Et forparti for fremskutt kontroll fra 45. Selvstendige Garde (elite) Spesialstyrke Brigade hadde da allerede gått inn ved fallskjermslipp fra et Il-76MD Candid transportfly. De ble sluppet med spesialutstyr fra 8.000 m høyde og raskt etterforsynt med våpen og annet på paller fra en annen Il-76MD fra 1.500 m. En An-26 Curl slapp et team på åtte FAC (Forward Air Control) personell, og utstyr på paller fra 2.500 m.

Vesentlig større var imidlertid et nattslipp av en bataljon med 600 personell og 30 kjøretøyer fra 76. Garde Luftlandedivisjon, med hjemmebase i Pskov (sørvest av St. Petersburg og tett ved grensen til Estland og Latvia). Fallskjermjegerne brukte nattbriller og ble sluppet fra mer enn 20 Il-76MD, i høyder fra 400 til 4000 m. Slippet fant sted tett ved Pskov og følgelig også tett ved grensene til Estland og Latvia. Vel nede, gikk troppene rett inn i en operasjon for å erobre en landingsstripe (grus eller gress), for en supponert hovedstyrke med utstyr og forsyninger. Også denne enkeltøvelsen hadde omfattende støtte fra kampfly og kamphelikoptre.

Etter erobringen av landingsstripen gjennomførte bataljonen fra 76. Garde en meget rask fremrykking på ca.100 km til Strugi-Krasnye øvingsfelt der den ødela «fiendtlige» mål, opprettet forsvarsstillinger, manøvrerte i forsvar og tok kontroll over en «statlig grenselinje».

I en annen luftlande operasjon ble en bataljon fra 106. Garde Luftlande-divisjon, med 31 BMD- 4M panservogner satt inn i øvingsfeltet Zhitovo. Det synes å fremgå at selve slippet omfattet 300 personell, derav 20 indere (!), og foregikk i høyder fra 800 til 1.100 m, med 21 Il-76MD som fløy i tette forma-sjoner på tre fly hver. Operasjonen foregikk i dagslys.

Zapad 2021s avsluttende enkeltøvelse omfattet 400 russiske og hviterussiske personell med 39 stridskjøretøyer som ble sluppet over Brestkiy øvingsfelt godt lenger sør. Russerne kom fra 76. Garde og hoppet fra en høyde på 580 m. Øvingsmomenter for første bølge var å nedkjempe «fiendtlige» forsvarsstil-linger, ta og holde tre viktige broer og opprette egne forsvarsstillinger i påvente av hovedstyrken. En interessant enkeltøvelse var et slipp over øvingsfeltet Pravdinsky inne i Kaliningrad-enklaven. Ti Il-76MD slapp rundt 300 personell med 12 BMD-2KU stridskjøretøyer. Kaliningrad-enklaven (tidligere Königsberg i tysk Øst-Prøyssen) er som kjent omsluttet på land av Polen og Litauen, men med egen kyst til Østersjøen. Det står relativt store russiske styrker i enklaven.

På øvelsen satte russerne inn sine nye Inokhodets MALE (Medium Altitude Long Endurance) væpnede droner, i tjeneste fra april 2021, og velkjente Forpost-R, begge som væpnet støtte til blant annet en motorisert infanteri-brigade som rykket frem i Mulino øvingsfeltet. Inokhodets droner avfyrte Vikhr-1 panservernmissiler, med samme laser beam-riding styring som Ka-52 kamphelikoptre bruker. Droner ga også laser målstyring til artilleri, bk-er og kampfly. Det ble øvd intenst på forsvar mot droner, med bruk av blant annet røyk og aerosol for å skjerme mål og R-330Zh Zhitel jammesystemer montert på lasteplan. Zhitel har en effektiv rekkevidde på 24 km. (Alexander Mladenov, Air Forces Monthly jan 2022)