Først til Kirkenes, så østover mot russergrensa inn i den norske fliken kilt mellom Finland og Russland: Pasvikdalen. Det var riktignok et mindre antall søringa ved dette treffet enn det vanligvis pleier lengre sør, og det gjorde stemningen mer intim, mer konsentrert og mer samlet.

Finnmarkingens land, Miraculix og tidenes soppsesong

Vi befinner oss i finnmarkingenes land. Dette var Miraculix sopp- og nyttevekstforenings første store arrangement. Tenk at en så fersk og liten soppforening kunne invitere til et så magisk høstsopptreff. Navnet Miraculix kommer av trollmannen ved samme navn fra serien Asterix. Figuren av trollmannen kan sees i de dype skogene i skumringen, ble vi fortalt. Når lyset setter seg slørete og på skrått nedover trærne i den magiske timen, da ser man skyggen av han mellom stubber og trær.

Vi fikk høre at det hadde vært tidenes soppsesong i Pasvik, den startet allerede 24.mai. Sommeren hadde vært full av sol og varme. De fleste tropedøgn denne sommeren hadde faktisk vært i nord, og ikke i Oslotraktene. Regnet hadde kommet på det perfekte tidspunkt, og mange kurver hadde blitt fylt.

Russisk TV på strykehjernet

Da kortesjen som hadde landet med Norwegian på Kirkenes ankom Svanhovd Konferansesenter, var dagen badet i sol og varme. Ikke et vondt ord om at vegen dit var som å kjøre asfalt på bølger. Noen hadde også oppdaget at den russiske mobiloperatøren Megafon hadde tatt over for det vanlige abonnementet på telefonen. Visstnok skal dette nettverket være veldig sterkt, og tar gjerne over. Som det ble sagt under åpningsseansen; «det er noen som sier vi kan få inn russisk TV på strykejernet».

Vakre omgivelser

Svanhovd ligger vakkert til. Det er kjent som NIBIO-konferansesenter, DNA-laboratorium, forskningssenter, botanisk hage, besøkssenter med en veldig fin utstilling i andre etasje, kontorlokaler og et midtpunkt i naturforskning. Ikke bare i nord, men forankret i andre deler av Norge, og i utlandet. Her skjer det mye spennende.

Snorre Hagen, forskningssjef ved NIBIO Svanhovd, forteller om de ulike forskningsprosjektene og at de prøver så mye de kan å involvere lokale folk i prosjektene sine. Han forteller at det skjer veldig raske endringer i naturen og økosystemene i Pasvikdalen, og at det skjer mye de ikke har data på. Nye insektarter, for eksempel, kommer hele tiden til. Det som blir tatt av prøver av bjørn i Norge, blir sendt til Pasvik. De har i mange år hatt godt samarbeid med forskere i ulike miljø i Russland, men i dag, på grunn av krigen i Ukraina, er det ingen dialog. Den stille Pasvikelva er grensen mellom Norge og Russland, og rett over på russisk side er det et naturreservat.

Kortreiste opplevelser i grenseland

Som seg hør og bør får vi orientering av Garnisonen i Sør-Varanger om hva man skal og ikke skal gjøre i grenseland. Kort fortalt, så lenge man holder seg på land og ikke utfordrer skjebnen ved å vasse eller svømme ut i Pasvikelva, så er man trygg. Grensa går midt i elva, det kan man se av gule grensestolper i elva. Det er ikke lov å fotografere militært personell og utstyr på andre siden av grensen, og det er heller ikke lov å snakke eller rope til dem. Så lenge man konsentrerer seg om sopp og holder seg på land, blir det ingen problemer. Og det ble det heller ikke, skjønt noen lokale karakterer viste seg å ha noen ekte røverhistorier å fortelle på lørdagskvelden.

Ordføreren i Sør-Varanger kommune åpnet høstsopptreffet og ønsket alle hjertelig velkommen. Selv er hun bærplukker og lærer. Da hun hadde spurt kollegene på pauserommet på ungdomsskolen der hun jobber om sopp, var assosiasjonen fleinsopp. Kanskje fikk pasvikingene utvidet horisonten på arter og mangfold av sopp i etterkant av treffet, da det var en journalist fra Sør-Varanger avis tilstede. Det ble skrevet en artikkel om soppuniverset som utspant seg på Svanhovd, den kom på trykk uka etter.

Svanhovd var på sprengt kapasitet denne siste helga i august. Alle ansatte jobbet døgnet rundt for å skaffe deltagerne vidunderlig kortreist lokal mat og drikke og gode forhold. Det ble blant annet servert reinsdyr, ørret og soppsuppe, og lokalprodusert ost fra ostemaker Øverli.

Mange givende foredrag

Faglig ansvarlig var ingen annen enn Even Wolstad Hanssen, og Tor Erik Branderud fra NINA stemte i med sin mykologiske kunnskap om taigasopper. Katriina Bendiksen fra Naturhistorisk Museum ved Universitetet i Oslo holdt foredrag om bjørkemålerangrep, en sommerfugllarve som angriper bjørkeløv. Vi lærte om radioaktivitet i sopp og bær av Bredo Møller, ingeniør ved DSA, Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet. Visste du forresten at sopp fra Lierne i Trøndelag har 17 000 bequerel per kilo sopp, mens Pasvik til sammenligning har 100 bequerel per kilo? Paul Eric Aspholm, forsker ved NIBIO Svanhovd fortalte om naturgrunnlag så langt nord i Finnmark. Det forskes altså på mye variert på Svanhovd, men en egen soppstudie, det har de ikke. Noe å ta tak i?

Et bredt utvalg av turer

På fredag gikk turen til sumpskoger i nærheten, både bjørkesumpskog, furusumpskog og oresumpskog. Parallelt var også en egen workshop om tilberedning av risker etter finsk og russisk tradisjon. Hvorfor ikke, siden man sitter på en flik av norsk land midt mellom Finland og Russland?

Lørdagen var det mange turer å velge mellom. Mye av Pasvikdalen er dekket av endeløs furuskog som det er lett å gå seg vill i. Det ble gitt orientering om hva man gjør når man møter bjørn: man tar det med ro og trekker seg unna. Sjansen for at bjørnen skyr deg og stikker før du har sett den, er mye større enn at han skulle finne på å angripe deg.

Vi kunne velge tur langs Raymonstien, gå langs Kobbfossneset, Elgryggen og inn i Triangelen, eller ned Melkefoss og mot Sortbrystjern. Der er det tørr furuskog med lyng, «innslag av bjørk, osp og einer. Steinog sandbunn. Nedfallsfuru.» Sånn terminologi gikk ofte igjen i turene. Tørr sandfuruskog, sibirlerk, bjørk, gressmyr, multemyrer, nedfallstrær, våtområder, ulendt terreng, «lett å gå seg bort». Mer sandfuruskog.

Sibirlerk og kransmusserong

Sibirlerk Larix sibirica er altså en lerk fra de store sibirske stepper som sprer seg inn i Pasvikdalen. Det å finne og smake på sibirlerkesopp kjentes da som en andektig og smakfull seanse.

Det gikk også gjetord om den berømte kransmusserongen Tricholoma matsutake. Mange hadde nok pakket kofferten full av håp om å finne den. Om det ga uttelling for alle vites ikke, men kurver ble båret inn med store, feite kransmusserong, luktende av sure sokker og kaneltyggegummi. Små eksemplarer ble passert under nesen som cubanske sigarer. Norges to mest kjente soppkokebokforfattere gikk i bresjen og laget kransmusserongsuppe til alle, med servering i pappkopper ute på gårdsplassen. Falt den i smak? Deilig umami, salt, tung, krydret, med innslag av furu. Pungent, ville man sagt på engelsk. Det er en spesiell smak. Kransmusserongen er unik, det skal den ha. Verdens dyreste sopp finnes det nok av i Pasvikdalen, i hvert fall i år.

The best høstsopptreff ever

Lørdag kveld var det festmiddag i god høstsopptreff-stil. Det var kjoler og slips (nesten), god mat og drikke, sang, dikt og historier fra Pasvikdalen fra dem som har bodd her lengst. Senere ble det allsang med pomp og prakt og smell i veldig mange oppblåste papirposer. En søring som hadde vasset i kransmusserong tidligere på dagen tok mikrofonen og sa med glans i øynene, «dette er the best høstsopptreff ever!»

Alle de som hylles kan ble det for gjennomføringen av årets høstsopptreff. Vi vet det er mye jobb. Miraculix er en liten forening, og de hadde gitt både blod, svette og tårer for å få dette til. Mange navn ble nevnt, og de sterke, fine og humoristiske finnmarksdamene fikk honnør, blant annet leder Line Moe, Rigmor Øien Guvåg og Irene Karlsen. Og det er mange flere som har jobbet for å få dette til.

Siste stint før bjella klang

Søndag var atter en strålende solskinnsdag, for gjett om vi var heldig med været så langt i nord! Noen søringer dro tidlig mot flyplassen, andre kastet seg i bilen og kjørte motsatt vei og østover og dypere inn i de pasvikske skoger på jakt etter kransmusserong for å ta med på flyet. En varm og fuktig sommer i furuskogen ga blåbær på størrelse med druer, tyttebær og tranebær som sprutet av glede, og når man så på de tørre sandfurumoene i et bestemt lys så man kransmusserongene dytte seg fram. Det knippet av søringer som var igjen spredte seg på jakt etter matstutake, siste stint før bjella klang. Noen fant også en utstikker ved et tjern, satte kransmusserongkurven fra seg, la igjen buksa ved soppkniven og hoppet ned i det friske, klare – faktisk ikke kalde – vannet. Bare iakttatt av bjørn og bjørnunger som lurte undrende bak furulæger. Javisst er Pasvik magisk.

Selv om vi alle fantaserte om kofferter fulle av kransmusserong til å ta med hjem, så var det jo også masse annen spennende og interessant sopp på høstsopptreffet i Pasvik, både historisk sett og nå.

Soppregistrering som tar av og taigasopp

Even Woldstad Hanssen kunne fortelle at det aller første norske soppfunnet i Pasvik var i Salmijärvi, av Johannes M. Norman i 1874. De neste hundre årene ga en håndfull registreringer, og fra 1960 til 1980 var det hele 489 registreringer av Leif Ryvarden, Sigmund Sivertsen, Alfred Granmo og Klaus Høiland. Så, fra 2000-tallet, tar det av, med nesten 7000 registreringer. Det er jo ikke mange år siden Pasvikdalen fikk sine første soppsakkyndige og Miraculix sopp- og nyttevekstforening ble stiftet, så nå kan vi forvente flere registreringer i Artsobservasjoner.

Tor Erik Brandrud forteller om taigasopp. Hva betyr taiga? Det er et russisk ord og er navnet på det boreale barskogsbeltet som strekker seg rundt den nordlige halvkule. Det som er klassisk for Pasvikdalen er sandfuruskog på eskerrygger, altså at furu vokser oppå lange forhøyninger i skogen. De soppene som vokser her, altså sandfuruskogsoppene, er spesialiserte mineral-elskende sopp, og de er avhengig av tynn humus og god kontakt med rikere mineralkorn. Disse artene er ofte sjeldne i Europa. De vokser i Pasvikdalen. I europeisk målestokk er de eksklusive arter.

Det er med andre ord mye furu, og viltvoksende gran er ytterst sjelden.

«Mysteriet den hvite musserong»

Gro Gulden var også med på høstsopptreffet, og fortalte om «Mysteriet den hvite musserong» fra 2021. Hun hadde vært i Pasvik det året, og fikk levert en helt hvit musserong som hun ikke visste hva var. Nøye studering og forskning på saken fant etter hvert ut at det var en såpemusserong Tricholoma saponaceum, som vi nå vet er et kompleks av flere arter. Ingen fant en slik sopp i år, men kan hende den kommer igjen, helt hvit. Kanskje har den da et annet navn.

Furuknippesopp på steroider, lukten av sure sokker, slørsopper og bukkesopper

Etter fredagens sumpskogjakt begynner soppene å rulle inn, og Hanssen og Brandrud tar en gjennomgang på plattingen ute i solskinnet.

Noen har funnet en gedigen furuknippesopp Lyophyllum shimeji, den må ha tatt steroider, så stor er den. Denne arten blir funnet jevnlig resten av helga, og er en ypperlig matsopp. Kransmusserongen Tricholoma matsutake lukter sure sokker og kaneltyggegummi, og er hvit til lys brun. Dobbeltgjengeren til kransmusserong finnes det mye av: teglrød kragemusserong Tricholoma focale. Den har lurt mang en kransmusserongplukker, men den er ofte mindre, har ikke samme lukt, og er mer rød til teglrød. Den spises gjerne i Japan.

Noen har funnet en stor vassbelteriske Lactarius aquizonatus. Det er en stor og kraftig riske med belter på hatten og masse slimhår ut mot kanten av hatten. Gulskivevokssopp Hygrophorus karstenii blir vist fram, den har lys stilk og gule skiver, og hvor den i resten av landet vokser med gran, vokser den her i Pasvik i ren furuskog. Her er finskjellet musserong Tricholoma imbricatum, den er tørr på hatten og vokser kun med furu, og andre musseronger som bjørkemusserong Tricholoma fulvum og gallemusserong Tricholoma virgatum.

Så kommer slørsoppene, og Tor Erik Brandrud tar dem på strak arm. Lys lærslørsopp Cortinarius balteatoalbus vokser i ren bjørkeskog, og kan antakelig spises, så er det den kraftige arten reveslørsopp Cortinarius alborufescens og kremslørsopp Cortinarius leucophanes.

Blåkjøttbukkesopp Cortinarius camphoratus blir selvfølgelig funnet. Den har Brandrud kjent på mange ganger. – Den er fudge-farget. Jeg får lyst på karamell bare jeg ser på den!, sier han. Det blir også nevnt at Klaus Høiland, som ikke var til stede på høstsopptreffet, har en politisk karakteristikk på den, fordi han sier at denne soppen er som FrP, fordi den er blå utenpå og brun inni. Og grunnen til at rødbelteslørsopp Cortinarius armillatus har belter, er at hatten har beskyttende slør som sprekker opp som belter når soppen vokser.

Et internasjonalt ansvar

Kjukelaget var sterkt representert på høstsopptreffet, vi hører gjerne fra dem hva de fant i Pasvik. – Det er viktig å kartlegge fra et forvaltningsperspektiv for å bevare naturtyper, sier kjukeekspert Tom Hellik Hofton i Biofokus. Han forteller at de vedboende artene er de som gjør Pasvik særegent, i tillegg til de vedlevende insektene. På en krittkjuke Antrodia crassa fant de for eksempel en rødlistet bille. – Det er dem vi har mest ansvar for å ta vare på internasjonalt, sier han.

Så var det alle piggene

Knippesøtpigg Phellodon violascens er en lys piggsopp som vokser i små knipper, den er relativt vanlig med furu på Østlandet. Lurvesøtpigg Phellodon fuligineoalbus er «lurvete», for det fester seg rusk og rask på hatten, og den har ikke nedløpende pigger. Rustbrunpigg Hydnellum ferrugineum er brun inni, får ikke blå soner, men den får nydelige røde dråper og kalles «bleeding tooth». Oransjebrunpigg Hydnellum aurantiacum har vakre oransje farger på foten. Blå brunpigg Hydnellum caeruleum er vanlig i Pasvik, den har blå soner i kjøttet og rustbrune farger i foten. Når det er tørt blir den nesten helt hvit på hatten. Beltesølvpigg Phellodon tomentosus er vanlig i furuskogene her, og besk storpigg Hydnellum scabrosum er mer vanlig i Pasvik enn furuskjellpigg Sarcodon squamosus. Sørover er besk storpigg uvanlig. Så er det matsoppen blek piggsopp Hydnum repandum, som Even Wolstad Hanssen kan fortelle at er fem ulike arter, men at de ikke har forskjellige navn. I Pasvik er de veldig lyse og vokser i ren, tørr furuskog. – Det er en spesiell art, og skal nok få navn etter hvert, sier han. Mange av disse piggsoppene har for øvrig nye vitenskapelige navn og er plassert i henholdsvis nye og gamle grupper, men dette er noe taksonomene får holde styr på. For øvrig er det mange kjemiske stoffer i piggsoppene, forteller Hanssen. De brukes jo til farging, og gir flotte farger. Da er det kanskje ikke så lurt å spise dem.

Så kom søndagen med rødlista kjuker og alskens musseronger

På søndag gjorde Even Wolstad Hanssen en gjennomgang av funnene. Den rødlistede furugråkjuka Boletopsis grisea har gode bestander i Pasvik. Det er en jordboende sopp (kjuke). Den kan stå som et «tegn» på Pasvik, sier han. Han trodde de skulle finne fire-fem musseronger, men det ble funnet mange flere, og det er spennende. Det er både riddermusserong Tricholoma equestre og bitter riddermusserong Tricholoma aestuans. Som alle vet så kan man jo smake på om man ikke ser forskjellen. Gro Gulden peker på at den egentlig ikke burde hete bitter, for den er ikke bitter, men skarp. Og det vet de som har smakt på bitter riddermusserong.

Over på de mer edlere artene er det kransmusserong Tricholoma matsutake (‘jeg tror alle matsutakene er fjerna fra bordet jeg’ sier Hanssen), kjempemusserong Tricholoma kolossus, den ble registrert i Pasvik først i fjor. Den regnes som uspiselig. En enda mer eksklusiv musserong er lakrismusserongen Tricholoma apium, det er en stor og kraftig musserong som ligger tett nedi mosen, den er lys, nesten hvit, men jo mer den blir eksponert for lys, desto brunere blir den. Den har en sterk lukt av lakris. Den er helt matt og har ikke radiære tråder.

På gjensyn Pasvik

Rosinen i pølsa, det var nok en korallpiggsopp Hericium coralloides. Den vokste på osp, og det er gjort to-tre funn i Pasvik før. Det er en lys, vakker sopp. I tillegg ble det nok gjort mange flere spennende funn enn det som er nevnt her. Man får ta seg en tur til Pasvik igjen, til de dype eskerryggede sandfuruskoger på jakt etter eksklusive taigasopper.

Øvre Pasvik nasjonalpark, utvidet til dagens areal i 2003, regnes som Norges mest urørte skoglandskap. Men det stopper ikke der. I 2009 var naturforvalter Rein Midteng utenfor nasjonalparken og det tilgrensende landskapsvernområdet på oppdrag for Fylkesmannen for å kartlegge naturtypelokaliteter. Rein oppdaget store areal med lite påvirket naturskog og urskog, og gjorde mange nye soppfunn for Finnmark. Kartlegginger i 2013-2018 ga deretter et grundig kunnskapsgrunnlag om store naturverdier i Pasvikdalen. Nasjonalparken, Øvre Pasvik landskapsvernområde og Pasvik naturreservat, sammen med arealene som ikke er vernet, utgjør Norges største sammenhengende naturskogområde, hvorav mesteparten er urskog eller urskogsnær naturskog.

Hva er en urskog?

Med urskog menes skog der trærne har kommet opp gjennom naturlig foryngelse og der skogen ikke er utsatt for hogst eller andre inngrep. Naturlige forstyrrelser som stormfellinger, skogbrann, insekt- og soppangrep, jord-, stein- og snøras og trær som dør av alderdom skaper et variert og rotete skogbilde. Det som kjennetegner urskogens interiør er både gamle og unge trær, store og små trær, variasjon i stedegne treslag, rikelig med både stående og liggende død ved i forskjellige størrelser og nedbrytningsstadier. Det finnes også naturskoger, og dette er skoger med lite menneskelig påvirkning fra gammelt av.

Skogbrann

I Pasvik finner vi spor etter skogbrann, som brente stubber, død ved med kullrester og levende furutrær med skadde partier. Furua er godt tilpasset brann med den høye krona og tykke barken. Skogbrann er med på å stabilisere furuskogen. Hyppige, lavintensive branner i tørr furuskog skaper aldersspredning på trærne, det blir mer lysåpent, hindrer at grana skygger ut furua og at humuslaget ikke blir for tykt. Etter en skogbrann spirer det i den næringsrike askedekte skogbunnen, suksesjonen starter på ny, med foryngelse av furu og flere løvtrær, og både død ved og forkullede stubber er viktig for mange arter.

Ved lett brann overlever mange trær som er viktig for soppene (mykorrhizasoppene) som har samliv med trerøttene. Og lett brann gjør at humuslaget blir tynt. Det gjør at næringen i sanden blir tilgjengelig for soppene. Mange mineralkrevende og sjeldne sandfuruskogsopper har store forekomster i de brente skogene i Pasvik. Av sjeldne sandfuruskogarter som har tyngdepunkt i Pasvik kan vi nevne kransmusserong Tricholoma matsutake (VU – sårbar), furugråkjuke Boletopsis grisea (VU), moslørsopp Cortinarius pinophilus (VU), skyggebrunpigg Hydnellum gracilipes (VU) og huldresølvpigg Phellodon secretus (VU).

Død ved til glede for mange sopper

I dagens bestandsskogbruk hogges trærne i sykluser på 60-120 år, avhengig av hvilken produksjonsevne marka har. I et økologisk perspektiv er dette ekstremt kort. I furuskogen snakker vi om sykluser på 1000-2000 år! Da er det ikke rart at det er i de ordentlig gamle furuskogene man finner de mest kresne artene.

Kelo kommer fra finsk og betyr saktevoksende furutrær med mye kjerneved som har stått lenge som døde, blitt avbarka og sølvfarga. Et furutre kan leve i 300 til 500 år. Når treet dør kan det bli stående i 200 til 500 år, og muligens enda lenger. Stammen mister barken og blir sølvfarget på grunn av sopp. Ved brann økes andelen kelo, da treet blir skadet og veden blir gjennomtrukket av harpiks, som gjør at treet blir enda vanskeligere å bryte ned. Brunråtesoppen oliven tømmersopp Coniophora olivacea er en av få sopper som lever på stående kelo. Oliven tømmersopp bryter ned basis av treet, som gjør at treet faller overende og blir en kelo-låg. Kelo-læger kan bli liggende veldig lenge og har en rekke spesialiserte sopper knyttet til seg. La oss bli kjent med noen av disse spesialiserte soppene som har sitt tyngdepunkt i Pasvik:

Taigahvitkjuke Antrodia infirma (VU – sårbar)

En ettårig nedbryter på middels til godt nedbrutte, helst relativt grove furulæger av kelo-type. Fruktifiserer tidlig i sesongen og spises fort opp av insekter, eller den råtner. Minner om den svært vanlige rekkekjuken Antrodia serialis, som går på gran. Vokser tiltrykt til underlaget (resupinat). Farge hvit til kremfarget. Porene er kantete og måler 3-4 porer per mm, gjerne med noen større. I likhet med rekkekjuke blir taigahvitkjuke gjerne angrepet av nettkjukemøll Montescardia tessulatellus. hvor larvene spiser fruktlegemet og legger igjen avføringstråder.

Urskoghvitkjuke Antrodia primaeva (EN – sterkt truet)

En ettårig nedbryter på middels nedbrutte, helst grove furulæger av kelo-type. Ofte er stokken brent. Fruktifiserer tidlig i sesongen og råtner eller blir spist av insekter fort. Ligner taigahvitkjuke, men kan få en tydelig hattkant og blir tykkere (opptil 15 mm). Fargen er kremfarget til lys brun med mørkere flekker. Porene er kantete og måler 2-4 porer per mm.

Krittkjuke Antrodia crassa (CR – kritisk truet)

En flerårig nedbryter på relativt harde, grove furulæger av kelo-type. Ofte er stokken brent. Farge hvit. Porene er runde og knøttsmå (6-7 per mm). Kan bli opptil én meter lang og tykk som en dyne. Det gamle porelaget nærmest veden blir karakteristisk krittaktig i konsistensen.
For å illustrere hvor sjeldne disse tre artene er, kan man si som huskeregel at du må finne 30 taigahvitkjuker før du finner en urskoghvitekjuke, og tre urskoghvitkjuker før du finner en krittkjuke.

Langkjuke Gloeophyllum protractum (VU)

En ettårig til flerårig nedbryter på tørre og harde furulæger av kelo-type som ligger soleksponert og som jevnlig blir kraftig oppvarmet slik at stokken tørker ut. Porene er runde til svakt kantete og ganske store (1-2 porer per mm). Hattdannende med overside med flere vekstsoner i nyanser i brun, senere grå til svart, og underside som først er lyst gulbrun, senere ganske grå.
Som du skjønner har gamle kelo-elementer ufattelig lang leveransetid. Mange skogområder har brudd i tilgangen på slike elementer på grunn av tidligere gjennomhogster, og det står bare rester spredt igjen i skoglandskapet. Mest sannsynlig blir det ikke etablert nye slike elementer i nærmeste framtid, med dagens korte sykluser i bestandsskogbruket.

Vår påvirkning på naturen er allerede stor – derfor er det viktig å forvalte restene av urskog eller urskogsnær naturskog på en klok måte. Mange av de viktige skogarealene i Pasvik finnes i dag innenfor nasjonalparken og landskapsvernområdet, men det er tilnærmet like store arealer utenfor disse med store naturverdier. Utvidet formelt vern og kontrollert skogbrann av disse arealene vil være viktig for å bevare artsmangfoldet knyttet til de viktige furuskogene.

Vi takker Mirculix, Sør-Varanger soppog nyttevekstforening for en fantastisk samling!

Selvfølgelig var hun den som var her først, hun skulle jo stå for matserveringen. Om en times tid kom de som skulle rigge bordene og pynte lokalet. Som om gymsalen noen gang kunne framstå feststemt og hyggelig, eller lukte annet enn sure sokker og svakt muggent.

Hun bar med seg gryta med den ferdige soppsuppa inn på kjøkkenet. Den skulle bare varmes forsiktig opp, men hun trengte tida til å steke hvitløksbrødene. De stod til etterheving på benken, best å servere rykende ferske. Dessuten ville hun nyte tida her og fryde seg over at denne dagen endelig kom. Endelig skulle de få igjen. For alt.

Hun satte suppa på komfyren og skrudde på. Lav varme, må røres om ofte for ikke å svi seg mens den varmes. Det ville være dumt om det skjedde nå, etter alle timene med arbeid. Tenk for en skuffelse det ville bli om maten ble ødelagt.

Hun hadde fått ideen da hun gikk tur den våren. Den første turen på snøfri sti, med støvler og ullgenser og solkrem. Runden rundt vannet var herlig variert, med både åpne sletter og flott gammel granskog. Det var i granskogen hun så dem først. De små, brune klumpene. Brune og med masse hulrom der kjøttet hadde brettet seg i en kladeis.

Hun frydet seg ved tanken på at de selvgode hurpene ikke ville skjønne hva som skjedde. Til det var de bare ikke smarte nok, det var helt sikkert. De hadde ikke vært så mange i klassen hennes, få nok til at alle visste alt om hverandre. Så langt ute på bygda var det helt normalt med små klasser. På hennes trinn hadde de bare vært seks, fire jenter og to gutter.

Fire skulle liksom være et bra tall med jenter, sa de. Mindre drama, de kunne være to og to, eller alle fire. Det var tre som var det vanskelige, da ville to rotte seg sammen mot den tredje, sa de. Det var ikke hennes erfaring. Tre kunne godt finne ut av det, og stenge ute den fjerde i stedet. Skjønt, utestengingen var ikke det verste. Å bli behandlet som luft var mye enklere, da var hun i hvert fall i fred. Det var mye verre når de plutselig så på henne. Øyne som i det ene sekundet virket hyggelige, for så plutselig fylles med hån og ondskapsfull humor, når de plutselig snudde opp ned på alt igjen. Det hadde vært mange, lange år med kun moren sin som støtte.

Hun rørte i suppa. Hvitløksbrødene skulle ha tolv minutter i ovnen og helst nesten rett ut på bordet. Ute i gymsalen hørte hun de begynte å sette fram bord og stoler. Det klakket i gulvet, det gikk som et ekko gjennom de gamle betonggarderobene. De kjennes akkurat som bomberom. Antakelig var de bygd for å være det, med den ekle døra som kunne skrus fast innenfra. Det smalt i hele skolebygget når noen lukket dørene.

Først hadde hun tenkt å koke kraft på soppen. Det var så enkelt! Giften var vannløselig, og bare det ble mange nok i gryta, ville det bli nok til å gjøre susen. Det var en smal sak å sette ut en kokeplate på utsiden, legge lokket over og unngå å puste inn dampen. Suppa kunne til og med lages uten sopp da, så de ikke fikk mistanke.

Men … Det ville ta lengre tid enn tjueårsjubileet kunne ventes å foregå. Og hun ville se på. Ville se hvordan kvalmen slo gjennom kroppen med kraftige kramper. Ville se hvordan balansen tok kvelden mens de prøvde å nå doen i tide, mens de ikke så eller snakket som de skulle. Men det kunne ta noen timer. Til og med om hun sanket nok. Og hun måtte være ærlig med seg selv, hun ville helst unngå at de døde. Fengsel måtte hun nok regne med etter dette, men om det ikke ble for lenge var det verdt det.

Det var det som gjorde at hun forkastet den første og andre ideen. Hun kunne fått tiden ned i fire timer, med nok sopp. Den hvite var det nok av rundt henne, men den grønne fant hun ikke her. Hun ville kanskje rukket å se kvalmen og diareen komme seilende, men de ville kanskje rekke hjem før det ble ille. Og innen huden ble gul og magevondtene nådde leveren, ville de sikkert være på sykehuset. Fullstendig bom. Heldigvis fikk hun lang tid på seg til å finpusse planen.

Den lille rødbrune kunne funke. Det var noen fordeler med at det ikke skjedde med en gang, men tok noen dager før det satte i gang. Litt mindre tydelig hvor det kom fra, sjøl om hun ikke kunne slippe unna i lengden. Var hun villig til å ta konsekvensene? Det ville bli lang straff. Ingen mulighet for å påstå at hun hadde vært uaktsom, eller at hun ikke visste hva hun gjorde. Hun hadde tross alt plukka sopp i mange år og var kjent for å vite mye, selv om hun ikke var soppsakkyndig.

Nå begynte de andre å komme, og så gikk døra til kjøkkenet opp. Inn kom de to som hadde ordna med bordene, og de to som kom med drikke og dessert. Vin, både hvit og rosa, og et par flasker boblevann. De bar ut bestikk og tallerkner og glass og vin og vann. Hun ble igjen på kjøkkenet for å øse opp og anrette hvitløksbrødene. Suppa så nydelig ut. Den luktet sopp, kokosmelk, ingefær og karriblader. Gulrøttene hadde vært et godt valg, like godt som den finstrimlede kålen. Hun tok en smak, og puttet i ørlite mer salt, før hun skviste i en lime til.

Den rødbrune soppen ville tatt for lang tid. Kanskje flere dager før de følte seg syke først, og så en fæl omgangssyke som kunne være nok til at varselbjellene ringte. Men om det ikke skjedde, og de så ble syke igjen, ville det kanskje være for seint og hun måtte i fengsel. Lenge. Kanskje om de forstod at det ikke var en hard influensa, og kom seg rett til legen … Men det var for mange usikkerhetsmomenter.

Selv om moren var syk, ville hun ikke havne i fengsel nå. Tenk om moren hadde lang tid igjen likevel! Eller tenk om hun ikke tålte belastningen av at datteren havnet i fengsel, og døde av det. Det visste hun ikke om hun kunne leve med.

De små, spisse og trevlete var et veldig godt alternativ. Eller små og hvite traktsopper, om hun kunne finne dem. Det kunne løse det meste om hun bare passet på selv. For et show det ville bli! Allerede før desserten kom på bordet ville det kanskje starte. Hun lurte på hva som faktisk ville komme først. Svetten? Tårefloden? Diareen? Eller kanskje kolikksmertene. Hun så for seg sine gamle klassekamerater se ut som en vridd svamp, med væske ut av alle kanaler. Det gjorde henne ubehagelig yr i hele seg, det var rent skremmende.

Men hun kunne ikke ta sjansen på å forkorte morens liv. Hun trengte henne der, lengst mulig. Hun hadde ingen ide om hva hun skulle gjøre etterpå, når moren var borte. Tenkepause i fengsel var nå én ting, men ikke med morens liv på samvittigheten.

Hun så bort på vinflaskene som stod og ventet. Det var den som hadde avgjort saken. Vinen, og hagen hennes. For der borte på plenen hadde de flotte, hvite, sylinderformede soppene poppet opp noen dager tidligere, mens hun ennå telte på knappene om hvordan det best kunne gjøres. Og like ved siden av, inntil komposten, stod det noen andre, noen litt mindre og grå. Da var det helt klart. Det måtte bli suppe. Hun kokte kraft på halvparten av de grå på morgenen. Rett fra plenen og i gryta, så de ikke rakk å blekke seg og ødelegge alt. Så tok hun resten og kuttet opp med de hvite seinere, fikk de rett i suppa. En deilig suppe med et sør-asiatisk preg med lime og ingefær og karriblader. Den luktet helt fantastisk, og smakte enda bedre. Det beste var at hun kunne enkelt styre unna vinen.

Nå var alle på plass. De kom inn igjen for å hjelpe med maten, og så satte de seg til bords. En skål, sa en. En skål for å være samlet igjen, alle sammen! For god mat og høy stemning, og for mimring inn i de små timer! Skål, gjentok alle sammen. Fem glass med hvitvin og ett med boblevann ble løftet i været, og alle smilte. Hun tok en slurk av vannet, og smilte litt for seg selv. Blåste forsiktig på suppa, og begynte å spise.

Da blåbærpaien ble servert, begynte det smått å skje noe. Dessertmannen hadde servert, men alt mens han holdt på så de svettedråpene samle seg. Skjorta ble fuktig på ryggen. På den andre siden av bordet satt hun som kom med vinen og snakket høyt og skingrende om at hun ikke gjort noe galt med vinen, alt var bra, og at hun måtte visst legge seg nedpå litt. Ved siden av henne stod dessertmannen og svaiet, og gjorde et forsøk på å støtte vindama bort til scenekanten for å legge seg ned der.

Hun hadde enda ikke spist opp desserten selv. Den var god, men hun var her for showet. Ved siden av seg hadde hun borddekkingsmannen, som nå også hadde begynt å få de samme symptomene som de andre. Svetten rant, han pustet dårlig og så ut som han skulle besvime snart. Hun spurte om han ikke snart skulle dekke av bordet, og av en eller annen grunn reiste han seg for å prøve. Han skalv så på hendene at den første tallerkenen gikk rett i gulvet og knuste, noe som gjorde at resten av gjengen ble enda mer angstfylte. Nå satt det to på gulvet og prøvde å puste normalt, mens de holdt hendene over ører og øyne og hikstet mer enn de pustet.

Selv satt hun fortsatt med bordet og nippet til sitronvannet. Det ville bli noen uker til neste gang hun turte å røre alkohol, det var sikkert. Hun lurte på om de andre kom til å skjønne hva som hadde skjedd, når virkningen lettet om tre-fire timer. Antakelig ikke helt, de visste fint lite om sopp. Hun hadde en gang hatt med vindama på en tur, men de hadde ikke snakka om forgiftninger engang, bare at de ikke skulle plukke hvite og brune sopp. Nei, dette ville ta litt tid å finne ut av.

Hun lurte på om hun ville få en straff, og hva den ville bli. Hun visste hun måtte flytte fra bygda når moren var borte, men fikk hun en fengselsstraff? Kanskje en betinget en, det var jo ikke dødelig og ikke hadde hun så mye som en parkeringsbot på rullebladet engang. Kanskje hun til og med kunne påstå at hun hadde tatt feil?

Showet gikk sin gang, og var antakelig det beste hun noen gang kom til å se. Hun smilte, og tok den siste biten av pai og smeltet vaniljeis. Hun sendte en melding til moren. «Glad du overtalte meg til å gå på gjenforeningen».

På en gård på Konnerud i Drammen bor Steinar Weseth, her har han bodd i snart 50 år omringet av rundt 350 dekar, eller 350 000 m2 skog, om du vil. De fleste kjenner ham kanskje som styreleder i Norges sopp- og nyttevekstforbund, men Steinar er også skogeier, far, bestefar, og har lang yrkesbakgrunn fra domstolene. Dessuten er han en særdeles god brødbaker. – Jeg har blitt en racer på grytebrød, sier Steinar idet jeg ankommer gården hans og skuer litt ekstra på det nybakte brødet på benken. Jeg lurer på om jeg får smake, godt hjemmebaktbrød er jo uimotståelig. Men, jeg er der ikke for brød. Vi skal snakke om vår felles lidenskap: skog og sopp.

– Hvordan skal vi gjøre dette, spør Steinar. Kniv og kurv står klart og jeg er i soppmodus. Steinar har sagt at han skal ta meg med på en tur i sine egne skoger. Jeg skal få se ulik skogskjøtsel, og vi skal sanke litt eksamenssopp til kandidatene på soppsakkyndigprøven. En perfekt kombinasjon!
Sammen skal vi prate, finne ut av og se hva slags felles grunnlag en biologistudent, tante og gjesteredaktør har med en skogeier, bestefar og styreleder. – Jeg tenkte vi kunne gå rett ut i skogen, jeg, sier jeg, håpefull.

For Steinar er skog ikke bare skog, det er også et sted han sanker. Både sopp og tømmer. – Men jeg sanker ikke bare matsopp, jeg sanker sopp jeg kan studere, sier Steinar. – Ah, du er en soppnerd, sånn som meg, sier jeg. Så ler vi litt. Når det kommer til sanking av tømmeret derimot, er vi både enige og uenige, kanskje mest enige. – Vi trenger skogsdrift, sier Steinar.

Det knyter seg litt i magen når jeg tenker på skogsdrift, selv om jeg ikke er uenig, tenker jeg inni meg. Som biologistudent har jeg friskt i minnet at flatehogst, som er den dominerende hogstformen i dag, er svært ødeleggende for det biologiske mangfoldet. Som sopplukkere har vi begge kjent på det. Alt blir borte, og den soppen som en gang trivdes der i skogen gjør ikke det i en granåker.

– Bestefaren min drev plukkhogst, slik at det ble trær i alle aldersgrupper, og han sagde tømmeret selv, kan Steinar fortelle. Denne driftsformen ivaretok skogsmiljøet i større grad. Da jeg overtok og skulle hogge skogen, var det flatehogst som gjaldt. Hogge, plante og deretter gjødsle. Det er en måte å drive skogbruk på som har en rekke utfordringer med hensyn til artsmangfold. Mykorrhizasoppen forsvinnner, og det tar tid før den bygger seg opp igjen. Vi kan se på dagens industriskogbruk som en parallell til moderne jordbruk hvor vi sår, planter, gjødsler, høster. Det får åpenbart store konsekvenser for artsmangfoldet, sier Steinar videre. Jeg nikker.

– Hvorfor tror du det er blitt slik i dag, spør jeg.

– Jeg tror det har mye å gjøre med at nesten ingen hogger skog lengre, dette er overtatt av skogeierforeningene, og de er primært innretta på hogst. Skogbruket har lenge hatt miljøstandarder, og har i disse har til hensikt blant annet å ivareta artsmangfoldet på en bedre måte, men det er åpenbart at det er lønnsomhetskriteriene som er den grunnleggende føringen. Vi må jobbe videre for å finne lønnsomme produksjonsmåter som i større grad ivaretar artsmangfoldet, som kan være et alternativ til flatehogst, som er den dominerende hogstformen i dag. Som skogeier savner jeg at næringa og miljøet driver frem og forsker på andre måter å drive på enn industriskogbruk.

Hva tenker du egentlig om flatehogst, spør jeg litt nølende.

– Jeg er ikke for totalforbud av flatehogst, det kan være hensiktsmessig enkelte steder, problemet i dag er omfanget av flatehogst. Det handler om å finne et felles utgangspunkt og gode løsninger, sier Steinar. Som sopplukkere benytter vi jo allemannsretten, og det er ingen av oss som ønsker å komme i konflikt med skogeierne. Vi er en høstingsorganisasjon, vi også, akkurat som skogbruket er. Spørsmålet er hvordan vi høster, og hvordan vi kan finne felles grunnlag – det er mange variabler og hensyn, og det er det vi burde jobbe sammen for å finne, sier Steinar.

Jeg er enig. Vi burde jobbe mer sammen alle sammen, i den naturkrisa vi nå står i, sier jeg. Det er uten tvil viktig at vi ivaretar skogen på den mest hensiktsfulle måten.

Etter en time har vi enda ikke kommet oss ut i skogen, vi har blitt sittende og snakke ved kjøkkenbordet. Samtalen har gått lett. Det er noe med gamle gårdskjøkken, de er ofte veldig fine og varme. Husets hjerte, og sånn har det kanskje alltid vært? Det er fra kjøkkenet jeg husker min første soppstuing. Kanskje deler vi begge disse minnene? Steinar har i hvert fall lang fartstid på sitt eget gårdskjøkken. – Jeg tok over gården på 70-tallet. Om barna mine vil overta, det får de avgjøre selv. Men jeg har tenkt til å bo her resten av livet. Det er her jeg hører hjemme, sier Steinar. Som sopplukker så må det være stas å eie sin egen skog, sin egen store sopphage, tenker jeg for meg selv.

Vi bestemmer oss for å ta turen ut før det blir altfor sent, vi har jo tross alt litt eksamenssopp å plukke og noen skoger å besøke. På veien fortsetter vi praten om nettopp skog.

– Det finnes i dag gode ordninger på frivillig vern, men jeg har aldri opplevd at skogeierorganisasjonene har vært spesielt interessert i å fortelle om disse. Jeg opplever at det er fokus på hogst og volumproduksjon, det er også grunn til å reflektere over at mye av trevirket som selges i dag er av dårlig kvalitet.

Vi ankommer Steinars første skogteig hvor han viser meg litt rundt. Det er tydelig at det har vært hogget her, skogen er ikke så gammel. – Se der ja, det er bare å plukke. sier Steinar. Vi kommer over en hel eng av granmatriske Lactarius deterrimus. Fantastisk. Vi kommer inn på Steinars fartstid som sopplukker. Steinar forteller at han har plukket sopp siden tenårene. – Opprinnelig er jeg oppvokst på Ås, og hadde lekekamerater med foreldre som plukka sopp. Jeg husker den hermetiserte soppen på hylla. Min mor plukka i tillegg kantareller. Og så ble jeg etter hvert medlem av forbundet på 60-tallet som den gang het Norsk soppforening, men det er vel først de siste 20 årene jeg har vært aktiv i foreningen. I 2012 ble jeg også soppsakkyndig. Det er interessant å tenke på at den første eksamen her i Norge faktisk var på begynnelsen av 50-tallet.

Jeg lurer på hva han tenker om de som skal opp til eksamen nå, som vi i snakkende øyeblikk denne dagen sanker inn sopp til. – Etter lang fartstid er det ingen tvil, dersom man skal stå på eksamen bør man aller helst ut og få praktisk erfaring. Det er litt som med skogen, sier Steinar. – Å se både skog og sopp i praksis er viktig for å forstå den bedre. Det er vel og bra å ha teori i basis, men det er først når man er der ute og ser at man virkelig kan forstå. Misforstå meg rett, teoretisk kunnskap og systematikk er også viktig, men det er noe med å være tilstede der ute.

Under turen får jeg se forskjellige stadier av skog, både skog som tidligere har vært flatehogget og skog som har vært skjøttet mer skånsomt. Steinar forteller om bestefar som grøftesprengte myr, og Roundup som før var det helt store, om eiendommer som tidligere tilhørte et grevskap i området, og hvordan tidene og kunnskapen har endret seg. Og hvordan det med gode tømmerpriser de senere årene er mange av favorittsoppskogene i nærmiljøet som er forsvunnet til hogst.

– Bjørka er granas mor, sier Steinar idet vi passerer noen små bjørk. -Først kommer det opp løvtrær, så gran, som får beskyttelse av løvtrærne. Det hele vokser seg egentlig fint og naturlig til selv om man ikke fjerner alt, da kommer det naturlig foryngelse. Det er også nødvendig å supplere med planter, men ofte ordner skogen seg selv, kan Steinar fortelle videre.

Vi har funnet en hel kurv med sopp til de kommende kandidatene. – Tror du de får litt å bryne seg på nå?, spør jeg. – Ja, det burde være bra, det der, svarer Steinar. Vi drar tilbake til gårdskjøkkenet, hvor jeg sorterer det store soppfunnet. Steinar hjelper med tusj og bokser mens han dekker på bordet. Det rumler i magen. Jeg blir servert litt pizza og nybakt brød, og ikke minst et par bøker om slimsopp! – Liker du det også? spør jeg. Jeg lyser opp. Fantastisk.

Etter en veldig hyggelig dag takker jeg for meg og ønsker Steinar lykke på reisen, han skal nemlig ut på en soppkongress i det store utlandet. Med utelukkende gode ord om fantastisk brød og et litt lettere sinn og tanker om fremtidens skoger tenker jeg på det siste vi snakket om. Som Steinar sier – det er fullt mulig å finne løsninger, det handler om satte holdninger og et ønske om å finne løsningene, og å se og utforme dem. Globalt nærmer vi oss en kritisk situasjon med utfordrende klimaendringer og arter som forsvinner i et stadig økende tempo. Skogene våre er en utrolig viktig del av naturen, både med tanke på klima og artsmangfold. Vi trenger skogdrift som vektlegger og ivaretar nettopp det. Vi kan drive et annet skogbruk i fremtiden om vi bare vil, så fremtidens barn og soppsakkyndige kan oppleve en artsrik og mangfoldig skog.