20 kg sopp. Soppsoya og mateksperimentering

– Bare spør i vei, svarer Tor etter at jeg nok en gang minner ham på at dette intervjuet vil ha fokus på mental helse, sanking og skog. Han er akkurat ferdig med å sile soppsoya, runde én. På tross av at vi bare er i begynnelsen av august har Tor allerede rukket å komme seg på hele 12 soppturer– Juli har virkelig levert mengder med sopp! Forteller han med stor entusiasme. Selv sitter undertegnede gipset med beinet etter et sykkeluhell og tenker mye på skogen. Vi skulle egentlig på skogstur vi to, og snakke der vi begge kanskje trives aller best når hodet fylles opp av mange tanker, men så ble det en samtale over telefon i stedet for. Det skulle heldigvis vise seg å gå fint, ingen av oss gikk tomme for hverken spørsmål eller ord. Men det ble mye å tenke på i etterkant.

– Kanskje du kunne tenke deg å dele oppskriften din med oss, Tor? Spør jeg. Jeg har aldri laget soppsoya før, men Tor får det til å høres så enkelt ut. – Så klart, svarer Tor. Han trenger ikke å tenke seg om en gang! Ingenting er hemmelig, og han deler raust med oss.

– Du tar bare en kilo rensket, fersk sopp, grovt kutta i biter. Jeg unngår fluesopper og skarpe risker, men kremler, melsopper, sjampinjonger og mye av de andre spiselige soppene går i gryta. Så beregner jeg ca. 150 gram salt per kilo sopp. Dette legger jeg lagvis i en kjele og setter i kjøleskap i ei uke, slik trekkes all væske ut av soppen. Deretter siler jeg soppen. Kraften som blir igjen blandes med masse gode smaker og kokes inn lenge! Soppkraft med brunt sukker og rødvin er hovedbase. Man kan få hele 5,5 liter soppsoya av 22 kilo sopp. Med salt og sukker holder denne kraften lenge, og kan brukes til alt mulig. Pizza, gryter, risotto, lasagne, som erstatning for salt, samtidig som man får umami! Umami betyr jo som mange vet «god smak», forklarer han.

Tor tar ikke æren for oppskriften helt selv, han dedikerer en stor takk til Else Wiborg som han funderer på om kan være hele «grunnleggeren» av soppsoya her i Norge.

Og det som blir igjen etter alt er silt? Det skal ikke gå til spille. Tor liker nemlig ikke å kaste mat, snarere tvert imot, han elsker å eksperimentere og skal derfor lage soppurtesalt med en blanding av selvsankede urter og restsoppen.

– Jeg har alt mulig rart i skapene mine, du skulle vært her og sett, forteller han, som en stolt sanker seg hør og bør. Ja, det skulle jeg virkelig vært, svarer jeg smilende og ber han sende meg bilder.

Bisou betyr kyss på fransk

På Holmestrand hvor Tor befinner seg, har han kort vei til både skog og strand. Sammen med hunden Bisou på 2,5 år og kona som han har vært gift med i snart 15 år trives han godt. – frøken Bisou flyttet inn til oss midt under covid, og da ble det jo i hvert fall litt kos i den perioden der, derfor tenkte vi at Bisou var et perfekt navn; det betyr jo kyss på fransk, ler Tor.

Ellers beskriver Tor seg slik, omtrent i denne rekkefølgen: Enegga tvilling. Metal- og grøsserfan. Fire frysere og mange stappfulle skap med sankede råvarer. Punktum. Bare i år har Tor passert over 50 selvhøstede arter. Og selv om han kan høres ut som en hvilken som helst rutinert og erfaren sanker, har veien fra å ikke kunne noe, til å bli skikkelig god, gått fort.

– Jeg starta med sanking av sopp og nyttevekster i 2013, mest fordi jeg helt ærlig ikke turte å spise sopp som andre hadde plukka og kontrollert, men så elsker jeg jo sopp! Etter tre år var jeg «plutselig» soppsakkyndig. Tor dedikerer noe av suksessen til «hyperfokuset» sitt. – Jeg har ofte gått for å være en som kutter ut skole. Jeg kan fort ende opp med å gjøre noe i ett år for så å bli veldig lei, ettersom jeg fort mister fokus. At jeg derfor klarte å gjennomføre eksamen for soppsakyndige i 2016 er jeg veldig stolt av og det var utrolig godt. Nå, flere år senere, er jeg fortsatt like interessert i sopp og har vel samlet opp nærmere 100 bøker om sanking i norsk natur. Bøker som ifølge ham selv skal doneres til biblioteket den dagen han selv ikke får lest i dem mer.

Foruten å være en ivrig sanker, er Tor også mildt sagt aktiv med helt andre ting. Til vanlig jobber han på et trykkeri i Oslo, og på fritiden driver han med billedkunst og har et eget atelier der han bor, hvor kona også driver en vintagebutikk. For mange år siden var han med på oppstarten av en kunst og rockefestival i Holmestrand, men etter hvert som rockeinteressen til innbyggerne avtok, avtok også festivalinteressen, og etter 16 år ble det slutt. Da ble han like så godt med i tre andre festivaler i stedet for, hvor han også per i dag er kunstkurator.

– Jeg arrangerer utstillinger med både norske og utenlandske kunstnere. For eksempel, om noen har laget cover til en CD-plate eller liknende til artistene som opptrer, kan de stille ut originalen på festivalen. I metalmiljøene er ofte disse albumcoverne ganske forseggjort og populære, forteller Tor. Og når Tor selv skal slappe av? Jo, da er det faktisk nettopp metal det går i. – Slik bare blir det, når det er metal jeg har hørt på siden jeg var ungdom, da er det den musikken jeg også slapper av til.

Selvmedisinering på godt og vondt

Som regel er både Tor og kona i full jobb, men akkurat nå er ting litt annerledes. – Jeg er for tiden sykmeldt, kan Tor fortelle.

Bakgrunnen for dette intervjuet var jo nettopp at Tor var så åpen om mental helse i innlegget sitt, men det sitter likevel litt inne å grave i noe så personlig. Tor letter meg for gravingen, og fortsetter uten at jeg spør – Jeg er sykmeldt fordi jeg får hjelp med min mentale helse og ADHD (attentiondeficit/ hyperactivity disorder, red anm). Jeg har nok prøvd veldig sterkt å fikse ADHD-en selv. I det jeg innså at jeg måtte oppsøke hjelp, var da jeg begynte å få nok av egen selvmedisinering. Jeg ønsket å ta det med rota.

Det blir en liten pause i praten. En liten digresjon om noe annet. En spøk. Tor lurer litt på om han skal si noe om at det er ølen som er medisinen. Han bestemmer seg.

STOR SAMLING. Siden han startet med sanking av sopp og nyttevekster i 2013, har Tor bygget seg opp en stor samling av sopp- og nyttevekstbøker, sammen med absolutt alle bladene utgitt av Norges sopp- og nyttevekstforbund. Bøker og blader som ifølge ham selv skal doneres til biblioteket den dagen han selv ikke får lest i dem mer.

– Selvmedisineringen, altså ølen, ble god å ha for å roe ned kroppen, men det er jo ikke holdbart i lengden. Vanligvis er jeg så urolig i kroppen, at jeg omtrent går i ring rundt på kjøkkenet, og da får jeg jo ikke starta med noe som helst. Så endte det opp med å bli litt vel mye øl i lengden, jeg kjente på at det ble lite konstruktivt. Det har blitt mange hvite løgner om alkohol på samvittigheten. Alt for mange. Særlig kona avslører meg lett, og lar ting ofte «gå». Å få dele hjem med henne har vært svært viktig for meg, og nesten fungert som et anker i en tøff tid!

Tor tok mot til seg og ba om hjelp.

– Det var en lettelse etter jeg tok initiativ til å få hjelp, og å samtidig høre at selvmedisinering faktisk var en veldig vanlig strategi. Det er godt å kjenne at man ikke er alene; at man ikke sitter i den båten alene. Kanskje noen som leser dette intervjuet kan føle seg mindre alene også. Det er uansett godt å innse at det ikke går lengre. Jeg ønsker jo å fortsette å jobbe mye fremover, drive med festival og sanking, være med hunden og kona mi, og selvfølgelig ha mer energi og konsentrasjon. Tor fortsetter med en alvorlig stemme: – Jeg merker jo at ting tar på, at den energien og fysiske formen jeg hadde før er redusert. Det har derfor vært viktig å være ærlig med både omgivelsene og meg selv.

– For det er lov å være mann og sår, sier Tor.

– Man er ikke mindre mann om man spør om hjelp; det er tøft å være ærlig. Jeg synes i hvert fall det er tøft å være ærlig. Jeg har stort sett vært ærlig hele tiden, og har ofte fått høre at jeg er ganske åpen, i positiv forstand. Har du stein i skoen og halter hele tiden, er det fint å få hjelp til å få den ut. Det er jo ikke alltid så lett navigere på egenhånd. Mange lukker seg jo ofte litt inn i seg selv når man har det vanskelig, men det er da det er viktig å be om hjelp.

Omsorg, ensomhet og tilhørighet

Som enegget tvilling har det vært utfordrende for Tor å lande i seg selv. – Man deler så og si alt; rom, seng, tanker, man er jo i grunn ikke alene så ofte, forteller han. – Jeg kjente egentlig ikke til det å være «alene på et rom», da jeg ble eldre. Den etableringen av jeg-et som mange får i reisen fra barn til voksen, den er kanskje litt annerledes når man er tvilling, i hvert fall var det slik for meg. Det å ikke være alene, det tror jeg også gjør noe med en. Man blir alltid vant til å ta hensyn og ha omsorg for dem man er sammen med, men det blir også utfordrende å være alene, og man kan fort bli ensom. Han legger til – Den delen med omsorgen, den har jeg nok tatt med meg videre også. Det har vært en god egenskap synes jeg, og det tror jeg kanskje kona mi er enig i. Jeg pleier alltid å være der for henne når det er noe viktig.

Og når det kommer til ensomheten? Den pleier Tor selv å kurere i nettopp naturen.

– Det er nesten underlig å tenke på at jeg aldri føler meg ensom i naturen, for jeg kan ofte føle meg ensom blant folk.

Når Tor forteller nikker jeg bekreftende. Jeg tror mange har det slik.

– Ellers har jeg jo også tatt med meg venner på sanketur i skogen og opplever at det settes stor pris på; at de kobler av de også. Jeg tror egentlig det er gjentagende hos de fleste, at mange finner litt ro der ute. Kanskje det hele handler om tilhørighet? Tor tenker seg om og fortsetter – Ja, for tilhørighet kan jo være så mye; ikke bare det sosiale. Jeg føler jo en tilhørighet til naturen. Det er trygt, siden jeg vet hva jeg driver med der, slik som for eksempel sanking. Jeg har stor respekt for det jeg sanker også, og naturen! Jeg har faktisk tenkt mye på å gi ut ei sankebok som bare skal hete «takk!».

– Det virker som naturen generelt har vært viktig for deg i den perioden du har vært sykemeldt? – Helt klart, svarer Tor. – Jeg som har så mye uro er så avhengig av å finne ro, og det gjør jeg jo nettopp i naturen. Jeg tar ofte med meg en sankekurv eller to sammen med de tunge tankene og går til skogs, hvor mye egentlig blir kanalisert der ute blant skogens beboere. Da slipper jeg å ligge hjemme og tenke på ting. Det er bedre å koble av hodet når man fysisk beveger seg, enn å ligge i sofaen og gruble. Noen ganger kjenner jeg dessuten bare at jeg har det kjipt, men jeg vet ikke alltid hvorfor. Da er det betryggende å vite at jeg bare kan gå ut i skogen på jakt etter spennende sopper for eksempel; oppdage sopper som har fine farger, kjennes morsomme ut i hendene, kanskje lukter litt rart, og plutselig blir ting mer lystbetont!

Tor mener at bevegelse er noe av nøkkelen til å få det bedre. – Andre jogger kanskje eller klatrer i fjell for å koble av, men for meg er det nok det å kunne sanke som gjør susen og i tillegg gjør meg glad.

Skogen er nysgjerrighet

For Tor er naturen selve kimen til nysgjerrighet. Han utbryter– Skogen er jo nysgjerrighet! Hva man finner, hva man ser, hva man kan ta med hjem å bruke. Jeg kan gå tilbake der jeg har vært før å se om det har skjedd noe nytt! Ja, det hele gir meg ro og spenning, og ikke minst glede.

Han fortsetter å fortelle med glede i stemmen.

– Er man arbeidsledig eller sykmeldt slik som meg, tror jeg det i tillegg er veldig viktig å kunne føle seg viktig! Det å komme seg ut på sanketur, skaffe gratis råvarer til heimen – det gir en følelse av nettopp å følge seg nyttig og være en del av noe mer. Men, det er viktig å legge til at når jeg er skikkelig nedpå, da er det ikke alltid det hjelper med sopptur i skogen heller. Så det at jeg nå lager litt kunst og sanker, gir en indikasjon på at jeg begynner å få det bedre, sier han.

– Jo mer lykke man putter i hodet sitt, jo bedre er det, for slik kan man også i større grad fase ut de dårlige, mener Tor. For hans del handler det om å samle på øyeblikk fra naturen, og øyeblikk med kona, og hunden.

– Den mentale helsa mi er nok også grunnen for at jeg fikk meg hund. Jeg tror det er viktig for oss mennesker som er barnløse at vi kan ha ansvar for et annet liv, så ikke alt bare handler om oss selv hele tiden! Min eneggede tvillingbror sa det så godt til meg, at det er bra å få fokuset vekk fra «egen navle». Jeg nikker nok en gang bekreftende til det Tor sier, det er et fint og viktig poeng, svarer jeg.

– Ellers er det noe med å se på grøssere også, og naturfilmer, og bøker, legger han til. Hvordan da, spør jeg.

– Det er noe avlastende med å se på det brutale i en grøsser, da glemmer man litt sin egen indre uro. Så er det noe med dyrefilm og natur, det har vært en interesse siden jeg var liten. Særlig David Attenborough. Ellers liker jeg godt å lese bok. Tor forteller at han har en 13 meter lang bokhylle med bøker og DVD-er, og alle numrene av Sopp og nyttevekster. – Jeg ble faktisk kalt for DVD-Tor før, humrer han.

Hva er dine beste tips for å lære seg mer om sopp?

– Les. Studer. Ha det gøy. Men først og fremst, gå ut! Det er det du lærer absolutt mest av, sier Tor oppsummerende.

Og helt avslutningsvis, har du noen gode ord til andre som sliter litt?

– Jeg kan kun bruke meg selv som eksempel, og for meg har det vært veldig viktig med selvinnsikt. Selvinnsikt skader ingen; ikke blir man skada, og ikke blir man krenka om man praktiserer selvinnsikt. Erkjenn for deg selv hva du kan blir bedre på og hva som ikke er lett. Selvinnsikten har i hvert fall hjulpet meg en del siden jeg er så lite filtrert både privat og offentlig. Man kan kanskje tenke at det å se seg selv i speilet er negativt ladet, fordi da må man jo også korrigere seg selv – men noen ganger er det jo nettopp det man trenger. Speilbildet er også en innsikt, og innsikt er viktig. Vi må ikke være så redde for oss selv. Hva er det verste som kan skje? At man blir fornærma? Men det er jo ikke farlig å bli fornærma – det kan man jo faktisk behandle. Jeg tror det er følelsesregisteret som er ens største fiende, og selvinnsikten, om man ikke aktivt jobber med det. Tor tenker seg om og fortsetter – Så er det også viktig å føle seg nyttig, det å være en del av noe. Det skal man ikke undervurdere. Det være seg å gå ut og sanke egen mat, fikse noe der du bor, eller hjelpe andre. Mestringsfølelsen teller mye, og det trenger jo ikke å være så voldsomt stort. Bare tenk på en fireåring som får til å slå inn en spiker, og får litt ros, det gjør jo at fireåringen også føler seg nyttig. Det gir en god følelse – en mestringsfølelse. Selv om vi løper i et raskt tempo, er det viktig å stoppe opp og tenke seg om av og til. Det er ikke farlig i det hele tatt. Jeg har løpt mye jeg, altså.

– Avslutningsvis så må jeg få legge til at det gøyeste jeg vet er å få folk til å le. Inkludert meg selv, humrer Tor.

Jeg kan si meg enig, for på tross av et alvorspreget intervju har Tor fått oss begge til å le opptil flere ganger. Han er virkelig en kunstner, denne Tor Baklund, tenker jeg i mitt stille sinn og takker så mye for en veldig fin prat.

Mange av oss har et ønske om å redusere bruken av plast i hverdagen, men det er fort lettere sagt enn gjort. Mye av det vi trenger på daglig basis er laget av nettopp plast, og ofte så har de plastikkfri erstatningene også miljøkonsekvenser. Alle vet for eksempel at det ikke er miljøvennlig å bruke plastposer. Derfor går mange over til å bruke handlenett av bomull. Men, produksjon av bomull har også en stor miljøkostnad: for å produsere bomull brukes fossile drivstoff, ugressmidler, insektmidler, vannressurser, og aller viktigst, områder med naturlig habitat omgjøres til dyrka mark for å dyrke bomullen. Selv handlenett laget av bærekraftige materialer innebærer utslipp og forurensing i forbindelse med innpakking, oppbevaring og transport fra produksjonsstedet til butikken/ din postkasse. Så hva gjør man da hvis man vil være fullkomment bærekraftig? Jo, hva med å starte med å lage ditt eget bærenett selv, med ville nyttevekster du kan finne nesten utenfor døra? Da er det plutselig omtrent null miljøkostnad, og dette er jo bare én av mange ting man kan lage hjemme!

Mange av de plastikkgjenstandene vi bruker i våre daglige liv kan nemlig lages av nyttevekster, ved å lære fra våre forfedre og formødre som levde sine liv nært på naturen.

Jeg har hatt et ønske om å kunne klare meg med det som naturen har å by på helt siden jeg var liten. Jeg vokste opp i en fjellbygd i Telemark og spurte de voksne rundt meg om hvilke ville planter som kunne spises og hvilke urter som kan brukes som medisin. Med tiden så har jeg fått øyene opp for at nyttevekster er mer enn mat og medisin. Det er ikke så lenge siden folk lagde mye av tingene de trengte i hverdagen av nyttevekster de fant i naturen rundt seg. Derfor oppsøker jeg kunnskapsrike eldre mennesker for å lære og videreføre den eldgamle kunnskapen rundt bruk av nyttevekster i Norge, og noe av den kunnskapen jeg har tilegnet meg ønsker jeg nå å dele videre med nettopp dere.

Når man er ferdig med å rense neslefiberen, så tvinner man tråden og binder den til et nett ved hjelp av en nålebindingsnål eller stoppenål.

Handlenett/sankenett av brennesle

Få planter er så forhatt som brenneslen – men egentlig er den menneskets beste venn! Alle som leser dette bladet er garantert kjent med neslens bruk som mat, og kanskje også til medisin og plantefarging. Men at stornesle (Urtica dioica) kan brukes som kilde til fiber blir kanskje noen overrasket over. Man kan faktisk lage klær av brennesle, noe som ved første øyekast kan virke som en veldig dårlig ide. Men innenfor neslens fiendtlige ytre så ligger myke fibre som kan brukes til å lage alt fra klær til fiskegarn, og et supert bruksområde for denne fiberen er nettopp å lage handlenett (eller for oss sopp og nyttevekstentusiaster, et sankenett!) uten noen miljøkonsekvens. Ingen kjemikalier, ingen gjødsel, ingen fossile drivstoff – og dersom vi sanker fiberen etter neslen har gått i dvale for vinteren så skader vi ikke engang planten. Null skyldfølelse der, altså! Du kan lage et stort nett til å handle matvarer, eller et mindre nett til å sanke spiselige vekster. Det er veldig praktisk å sanke planter med et bærenett fordi insektene faller ut gjennom nettingen, så da slipper du å ta dem med hjem til kjøkkenet!

En eldgammel teknikk i Norge og rundt om i verden

Denne teknikken er en enkel form for nålebinding (noen kaller det proto-nålebinding). Den har blitt brukt over hele verden, fra Papua Ny Guinea til Telemark. Jeg så denne teknikken for første gang i Yosemite i USA. Julia Parker (en nordamerikansk urinnvåner som er over 90 år gammel) laget et bærenett av en plante som heter «dogbane» (Apocynum cannabinum), som har fiber som ligner en del på neslefiber. Senere fikk jeg vite at den samme teknikken var blitt funnet i arkeologiske utgraving i Tybrind Vig Danmark – dette viser at skandinavene også brukte denne bindeteknikken i steinalderen for 4000 år siden. Jakt, fiske og sanking av skjell og spiselige vekster var viktig for å overleve. Da var nok denne teknikken nyttig for å lage bærenett og kurver. Det som funket til å bære skjell, fisk og røtter for 4000 år siden, funker like bra til å bære knekkebrød, taco-saus og vaskepulver i dag.

Til min store overraskelse, fant jeg også den samme teknikken i digitale museumsarkiver i Norge, og det viste seg at denne bindeteknikken ble brukt i Norge helt frem til tidlig 1900-tallet. Da spant man grov tråd av hår fra kyr og geiter (og sikkert også hestehår og grisebust når det var det man hadde tilgjengelig) og brukte denne enkle nålebindingsteknikken til å lage siler som ble brukt til å rense melk, og i forbindelse med øl-produksjon. Gryteskrubber ble også laget på lignende vis. Mer kompliserte nålebindingsteknikker ble også brukt, men det er fascinerende å se at den enkle bindingsteknikken fortsatt var i bruk etter 4000 år. Det er ikke funnet noen gjenstander laget av nesle med denne teknikken enda, men den funker veldig bra med neslefiber. Nettet blir mykt og sterkt, og siden denne teknikken skaper et nett uten knuter (i motsetning til mange andre teknikker som brukes til å lage bærenett), så er det fleksibelt og former seg etter hva enn man putter oppi.

Neslefiber

Neslefiberen ligger utenpå den treaktige kjernen i neslestengelen. Den er sterkest når den har tørket, og den er lettest å rense når den har gått gjennom en delvis forråtnelsesprosess som kalles «røyting» eller «røting». I eldre tider røytet man neslen på kontrollert vis, ved å legge den på marken eller i vann. Vil man ha fiber av topp kvalitet for å veve stoff til klær bør man røyte på denne kontrollerte måten, men det letteste og minst arbeidskrevende er å bruke nesler som har gått gjennom en naturlig røyteprosess utendørs på høsten og vinteren. Fiberkvaliteten blir mer enn god nok til å lage bærenett og mye annet fint. Etter neslene har gått i dvale for vinteren blir stenglene stående utover høsten og vinteren, og røytes derved naturlig slik at man kan bare plukke de tørre stenglene og skrelle av fiberen.

Når man skreller en neslestengel så ender man opp med fiber og bark sammen. For å skille fiberen fra barken kan man gni dem mellom hendene til mesteparten av barken har drysset av. For at dette skal funke er det viktig at neslene er helt tørre.

Når man er ferdig med å rense neslefiberen, så tvinner man tråden og binder den til et nett ved hjelp av en nålebindingsnål eller stoppenål.

Naturens klingfilm

Klingfilm er nyttig for å holde maten fersk i kjøleskapet, eller for å pakke inn matpakker, og ganske store mengder av dette plaststoffet brukes nok årlig i Norge. Heldigvis så finnes det alternativer som naturen produserer for oss helt gratis! Blader brukes til innpakking av mat i varme strøk verden over, men i Norge har vi ikke mange planter med store blader. Heldigvis er det to unntak: storborre og småborre. Både røttene og blomsterskuddene er utmerket som mat, men bladene er også nyttige til innpakking. Spesielt praktisk er det til matpakker når du skal på tur - når du har spist opp maten så kan du bare kaste bladene fra deg og du slipper å bære søppel hjem. Så lettvint! Bladene går tilbake til jorden de kom fra.

Tilbereding av borreblad

Plukk blader på et rent sted uten forurensing, eller dyrk i egen hage (praktisk å ha voksende rett utenfor kjøkkenet). Skjær bort deler av de tykke bladnervene med kniv slik at de kan brettes uten å sprekke opp. Varmebehandle deretter bladene forsiktig i en stekepanne eller over et bål. Dette gjør dem mye mer fleksible og lettere å bruke til innpakking, og dreper også mikroorganismer på bladenes overflate. Deretter kan maten pakkes inn. Bruk gjerne tråd laget av brennesle, geitrams, eller dunkjevleblader til å binde pakken sammen, for et 100 % naturlig og nedbrytbart resultat!

Vidjespenning

Før plastikkstrips og polyester-tau så var det vidjespenningen som bandt, holdt, og låste alt på en nordmanns gård. Vidjespenningen er enkel men genial – et rotskudd fra en bjørk vris på en sinnrik måte sånn at det oppstår en låsemekanisme. Disse låsene ble brukt til alt – til å lukke porter, som hengsel på dører, som nøkkelknippe, til å tjore hester og til mange andre formål. Skjelettet av en hund som levde på 1600-tallet ble funnet i en isbre og den hadde fortsatt på seg en vidjespenning som halsbånd. En vridd vidje er utrolig sterk fordi vridingen gjør materialet både mer fleksibelt og sterkere. Det sies at det ble gjort en test av vidjens bærestyrke, og én kraftig vidje kunne holde 400 kg. Siden vidjer ble brukt både rundt halsen på hester og som heller (til å binde forbeina på hesten sammen) så er det ikke overraskende at dette er skikkelig sterke greier.

Jeg lærte kunsten med å vri vidjespenning av to kloke karer fra Vest- Telemark; Talleiv Utistog og Anund Sisjord. Talleiv ble jeg først kjent med da jeg oppsøkte han for å lære den gamle kunnskapen om hvordan fange ryper med snarer, og har siden vært så heldig å få lære masse verdifull kunnskap fra eldre tider av både ham og hans kone. Anund er en vidjespenningsmester som jeg besøkte for å lære om hans vidjespenningsmetoder. Når man skal lage seg en vidjespenning så velger man rette, smale rotskudd av bjørk, helst uten for mye sidegreiner. Vidjer som vokser i våt mark og skygge sies å være ekstra fleksible. Det finnes flere forskjellige varianter av låsemekanismen, som alle har sine fordeler og ulemper, men den som kalles St. Olavs-bragd blir av mange sett på som den beste til de fleste formål.

Tvògu

Tenk hvor mye plastikk det er i en oppvaskkost og hvor mange vi bruker i løpet av livet – det blir nok et lite fjell av plast! Det er fortsatt mennesker med oss som vokste opp før plastikkens inntog, og jeg var så heldig at jeg fikk komme på besøk hos tre damer på bygdeheimen på Rauland (92, 97 og 103 år!) for å lære å lage tvògu – en oppvaskkost laget av kråkefot (planten, ikke fuglen!). Tvògu ble brukt på gårder, husmannsplasser og støyler og kan lages helt og holdent fra materialene naturen byr på.

Damene jeg lærte av hadde brukt hyssing eller metalltråd til å surre sammen kråkefoten i sin tid, men en kunnskapsrik kvinne fra bygda (som dessverre var gått bort året før) hadde kunnet kunsten å binde dem med bjørketæger (tynne røtter av bjørk). Heldigvis hadde Rauland Husflidslag tatt bilder og dokumentert prosessen, så jeg kunne rekonstruere metoden. Liv Jorunn Utistog (konen til vidjevrideren Talleiv) viste meg en tvògu som hennes mor hadde laget. Den var bundet sammen med en vridd vidje, og Liv Jorunn forteller at det var slik det ble gjort i Drangedal. I Drangedal ble tvògu kalt for skureviske. Det finnes nok mange forskjellige lokale navn for dette nyttige redskapet.

Fremgangsmåte

Stri kråkefot (Lycopodium annotinum) vokser i gran og furuskog. Sank lange stengler, inkludert de underjordiske stenglene (hvis man bare plukker delene som stikker opp så blir de for korte). Stri kråkefot kan forveksles med myk kråkefot (Lycopodium clavatum), men så fort man tar på planten så blir forskjellen klar – myk kråkefot er så myk at man ikke kan forestille seg at den kan skrubbe gryter.

Kråkefotstenglene kan bindes sammen med tæger (en tynn og jevn rot fra bjørk eller gran). Tæger høstes på steder hvor den vokser uten hindringer og blir lang og jevn, og hvor det er lett å grave. Torvmyrer og sandtak er gode sankesteder, men en informant fra Vest- Telemark fortalte at hennes mor gravde tæger til tvògu i den løse grusen langs veier. Fjern barken med baksiden av en kniv. Den tradisjonelle måten å binde roten rundt kråkefotstenglene er såpass gjennomtenkt og komplisert at man ville trenge en egen artikkel for å vise hele fremgangsmåten, men man kan også gjøre det enkelt og bare surre roten rundt en bunt med kråkefot.

Dette er bare et lite utvalg av alt det man kan lage av nyttevekster for å erstatte plast og for å komme et bittelite steg nærmere et bærekraftig liv. Med inspirasjon fra fortiden og gode samtaler med eldre mennesker så kan vi luke ut litt av plasten fra våre liv.

Vil du lære mer? Boken «Den Store Brennesleboka – alt du kan lage av stornesle» (skrevet av Fride Kramer Riseng og meg) kommer ut om ikke så lenge, og e-boken min blir gitt ut av Jøss Forlag til våren 2024.

Eksperimentet

Soppfargernes mor, amerikanske Miriam Rice, begynte å eksperimentere med sopp allerede på 60-tallet. Prosessen er fortsatt den samme: ut å finne fargesopper i skogen, tørke dem til senere bruk, og så glede seg over den spennende innfargingsprosessen med garnet. Det finnes bøker om selve prosessen Fargesvampar og soppfarging av Hjørdis Lundmark (svensk) og Vakre farger fra naturen: farging med sopp og lav av Anna-Elise Torkelsen (norsk). Fargeprosessen er spennende, og resultatet blir alltid unikt.

Selv benytter jeg ofte 100% ubleket ull, og beiser garnet med alun, som gir de klareste fargene. Om du vil ha andre fargetoner fra samme sopp kan du også beise med kobber og jern. Jeg liker også å blande sammen to forskjellige sopper og får da frem nye fargekombinasjoner. Det er utrolig spennende. Noen blir overraskende fine, mens andre blir skuffende tamme. Det er bare å prøve seg frem.

Lysekte, kreative soppfarger

Skulle jeg fremheve noen av soppene måtte det være gulrandkjuke som gir en sterk, vakker gulfarge, eller fløyelspluggsoppen som gir en brun-grå farge og er fin som bakgrunnsfarge for å fremheve de andre fargene. Alle slørsopper med røde skiver gir gul, oransje og røde farger, og kanelkjuke gir lilla farge.

Når det nyfarget garnet henger til tørk, og jeg ser de vakre fargeklangene begynner de kreative tankene: Hva skal jeg strikke, hvilket mønster og kombinasjoner av farger. Jeg finner mønster forskjellige steder og setter det sammen til mitt eget design, og det er utrolig spennende. På Facebook-siden min Sopp/Strikk gir jeg tips og viser frem ferdige produkter, til inspirasjon for alle.

Vogue Knitting og soppfargingens univers

For noen år siden ble jeg kontaktet av Vogue Knitting, og de endte opp med å lage en tosiders reportasje om mine strikkeprodukter. Veldig stas, og til inspirasjon både for meg og andre. Slike ting kan skje når man er på de digitale plattformene og når ut i det vide og brede universet der ute. Plutselig er det mange som synes det man driver med er spennende. Interessen for sopp og soppfarging har virkelig eksplodert, kanskje især i år som det har vært et ekstraordinært år med masse sopp av alle slag.

Velkommen skal du også være til vårt unike og fargerike soppunivers!