Spør du en kunsthistoriker og nyudannet sopssakkyndig om hun kan tenke seg å skrive om sopp i kunsten, får du selvfølgelig et ubetinget ja. “Sopp er gøy og kunsthistorie kan jeg” tenker hun, intil hun får tenkt seg om. Sopp er nemlig ikke et opplagt tema i kunsthistorien. Det finnes ingen Soppens kunsthistorie som man kan konsultere, ei heller hyllemeter med kunsthistorisk faglitteratur om temaet som man kan lene seg på. Hva gjør du da? Jo, da må du gjøre fotarbeidet selv. Først samle materialet og deretter trekke noen slutninger omkring funnene. Teksten som følger er en slags feltrapport fra min sopptur i den europeiske kunsthistorien, eller en foreløpig skisse til hvor en eventuell Soppens kunsthistorie kunne tatt veien.

Frans Snyder, Frukt og grønnsakshandleren, 1600-tallets første halvdel. Alte Pinakothek, Munchen.

Hva er en vitenskapelig mykologisk illustrasjon?

Vi begynner i kjent terreng med sopphåndboken. Sopphåndboken har alltid illustrasjoner, enten tegninger, malerier eller fotografier. Bilder hjelper oss med visuell identifikasjon og gir oss den raskeste og mest umiddelbare forståelsen, selv om beskrivelser er både nødvendige og viktige.

Vitenskapelige illustrasjoner av sopp og planter er en krysning mellom kunst og vitenskap. Soppen må være tegnet etter naturen og det er ikke rom for fantasi. Når du står med sopphåndboken og skal identifisere en sopp så må du kunne stole på at illustrasjonen er så sannferdig og realistisk som mulig.

En vitenskapelig illustrasjon av en sopp kjennetegnes ved at den viser deg hva som er karakteristisk ved en art, og den skal vise karaktertrekkene som skiller en soppart fra en annen. Illustrasjonen er altså ikke et portrett av et enkelt soppindivid, men et bilde som viser særtrekk og kjennetegn som er typisk for arten.

Illustrert systematikk

Når dukket disse vitenskapelige soppillustrasjonene opp? Svaret er eget kapittel i Soppens kunsthistorie som ikke kan utbroderes her. Kort fortalt er historien som følger: De vitenskapelige sopplansjene dukker opp i stort monn på 1700-tallet, da botanikerene var opptatt av å klassifisere, systematisere, og navngi dyr og planter. Sopp var klassifisert som del avplanteriket frem til 1969. De første illustrerte felthåndbøkene dukket opp på slutten av 1700-tallet. Utover 1800-tallet, da illustrasjoner ble enklere og rimeligere å trykke, fikk felthåndbøker og plansjer større utbredelse. Men hva kom før de vitenskapelige illustrasjonene?

Sopp i kunsten

Naturtro gjengivelse, om enn idealisert, var et grunnleggende prinsipp for oldtidens romerske kunst. Gresk kunst og etterligning av naturen var idealet, og menneskekroppen var utgangspunktet for harmoni i arkitekturen og livaktighet i skulpturen. Romerne oppfant landskapsmaleriet og stillebensbilder der motiver som frukt, grønnsaker, dyr og annen mat ble oppstilt og avbildet. Ordet stilleben kommer fra det tyske begrepet Stillleben som betyr stille liv, urørlig liv. De rike dekorerte husene sine med landskap og stilleben i form av veggmalerier eller mosaikker.

Romerne spiste sopp med begjær og dermed bør det være duket for sopp i utsmykningen av de romerske palassene. Og visst finner vi sopp! Fra oldtidsbyene Pompeii og Herculaneum, som begge ble ødelagt av Vesuvs utbrudd i år 79, finnes det noen bevarte veggmalerier av stilleben med sopp. Soppen er vanskelig å bestemme, men vi kan gå ut ifra at soppen er spiselig ettersom den er avbildet sammen med annen mat.

I Vatikanmuseets samlinger finnes det to soppmotiver i en gulvmosaikk fra en romersk villa fra år 350-375: Både en tallerken med sopp og et villsvin med sopp. Soppen på tallerkenen har oransjerød hatt og gyllengul stilk og kanskje er det keiserfluesoppen, Amanita cesarea. Keiserfluesoppen er en særlig delikatesse og den skal ha vært en favoritt blant romerske keisere, derav navnet.

I den gamle romerske byen Aquileia i Nord-Italia har soppen kommet inn i kirkerommet. I basilikakirken Santa Maria Assunta finner vi et fat med sopp i en gulvmosaikk fra tidlig 300-tall.

Bortgjemt sopp i middelalder og renessanse

Soppen tok en liten pause i middelalderen, men kanskje finnes det sopp eller sopplignende gjenstander dersom man leter godt. Enkelte forskere påstår at det finnes “sopp-trær” i tidligkristen kunst og setter disse i sammenheng med fluesoppens psykoaktive egenskaper, men teorien er heller tvilsom.

Når soppen så vidt begynner å dukke opp på 1300-tallet, er den stilisert og spiller en tydelig birolle. Soppen våkner til liv igjen under høy- og senrenessansen på 1500-tallet. Soppen er fremdeles stilisert og ofte er den ikke så lett å få øye på. I Hans Baldung Griens maleri Kvinnens tre stadier og døden (1541-44) finnes det kjuker, og i Aricimboldos underlige portrett av Høsten (1573) har den personifiserte årstiden fått et soppøre.

Bordets gleder i 1600-talls barokken

1600-tallet er den realistiske soppens glanstid i maleriet! Innen vitenskapene foregår det nå en rivende utvikling. Vi er midt inne i den moderne vitenskapens fødsel, som vanligvis tidfestes fra siste halvdel av 1500-tallet til slutten av 1600-tallet. Vitenskapen forsøker å forstå naturen gjennom observasjon og erfaring; naturen skal kartlegges og dokumenteres.

Nye oppfinnelser som teleskop og mikroskop ble tatt i bruk, og det er i denne perioden at de aller første vitenskapelige tegningene av sopp dukker opp. Italienerene, nederlenderene og spanjolene begynner å male stilleben. Disse maleriene var dels inspirert av de antikke romerske stillebenene som ble gjenoppdaget gjennom arkeologiske utgravninger på denne tiden, dels inspirert av den nye interessen for observasjon av naturen, og dels grunnet den store ekspansjon i skipsfart og handel som brakte nye og eksotiske varer som kinesisk porselen og tyrkiske tulipaner Tulipa spp. til Europa.

De fleste av 1600-tallets italienske og nederlandske stilleben er studier i overdådighet. Det bugner av frukt og blomster, hummer Homarus gammarus og fjærkre, mugger av sølv, tallerkner av gull, luksuriøse karafler, glass og tekstiler. Blant alle herligheter finnes det også sopp og nå er det også mulig å gjenkjenne og artsbestemme flere av soppene. Delikatesser som steinstopp Boletus edulis og keiserfluesopp er særlige favoritter i de italienske stillebenene. Spanske stilleben har en strengere og mer nøktern stil, og selv om det finnes sopp også her, er det ikke like mange av dem som i de italienske, hvor soppen er særlig tallrik.

Markedsscener og markkrypere

Bordets gleder var et populært motiv på 1600-tallet. Det ble også malt scener fra matmarkedet der bodene tøt over av fisk, kjøtt og fjærkre. I maleriet Frukt og grønnsaksboden av nederlenderen Frans Snyders finner vi en stor kurv med steinsopp lengst til høyre i bildet. Grønnsakhandlersken, av det italienske brødreparet Barbieri, er mer stillferdig, der hun sitter og teller mynter ved siden av utvalget av frukt, grønt og keiserfluesopp.

I Nederland oppsto det en egen stillebenssjanger kalt sottobosco, som betyr underskog på italiensk. Maleren Otto Marseus van Schriek skapte sjangeren da han med sin naturvitenskapelige tilnærming satte seg fore å utforske hva som befant seg på skogens bunn. Van Schriek malte slanger, frosker, snegler og insekter; de laveste på rangstigen av alle Guds skapninger i henhold til 3. Mosebok, kap. 11. Schrieks valg av biotop og tema var så underlig at det var nærmest tabu i sin samtid.

Botanikk i form av blomster og sopp, som fremdeles sorterte under planteriket, var også gjenstand for van Schrieks studier. Sopp har som kjent ikke frø, og soppens forplantningsmysterier hadde man enda ikke løst. Sopp var ”barn av jorden” og på 1600-tallet verserte det ulike teorier omkring spontangenerasjon forårsaket av lynnedslag eller skrømt. Først i 1729 fastslo Micheli at soppen hadde sporer.

Sottobosco ble også en populær motivkrets i Napoli der temaet fikk en mørkere og mer dramatisk lyssetting som hos Paolo Porpora i hans Sottobosco med morkler, fra siste halvdel av 1600-tallet.

Mystikk og magi på 1800-tallet

Fra 1600-tallet bykser vi over 1700-tallets vitenskapelige plansjer og stilleben, og videre inn i 1800-tallets skoger befolket av feer og andre overnaturlige skapninger. På tampen av 1700-tallet må vi likevel først få med oss Puck av engelskmannen sir Joshua Reynolds, der alven og spilloppmakeren fra Shakespeares En midtsommernattsdrøm sitter på en sopp i skogen. Reynolds idé inspirerte ettertiden. I en oppsetning av En midtsommernattsdrøm i London i 1856 dukket Puck opp på scenen, som ved magi, sittende på en sopp. En mekanisk sopp skjult under scenegulvet hadde brakt Puck, spilt av åtte år gamle Ellen Terry, fram i lyset.

Feer og alver har en sentral plass i det britiske folkeminnet, og i siste halvdel av 1800-tallet ble feene og deres sysler et tema i britisk maleri. Såkalt fairy painting ble en egen sjanger. I feenes skoger finnes det selvsagt toadstools, et engelsk ord for sopp som brukes synonymt med mushrooms. Ordet toadstools er sammensatt av det engelske ordet for padde og det engelske ordet for krakk, og kan oversettes til paddekrakk på norsk. Soppen er den perfekte krakk for padder, Puck og feer i en sottobosco-verden!

I John Anster Fitzgeralds Inntrengeren er padden på vei mot soppen, til de bevingede feenes forskrekkelse, og i Richard Doyles Fairy Rings and Toadstools danser feene omkring soppen på skogbunnen. Der feene danser spretter soppen opp i ring, og det vi kaller en heksering av sopp kalles derfor fairy ring på engelsk.

Boken ble først utgitt av Universitetsforlaget i 1974, i et beskjedent opplag på 1000. Det ble raskt utsolgt. Nye opplag fulgte i 1975 og 1976. Totalt ble det trykket 6000 eksemplarer, og hele opplaget ble utsolgt fra forlaget. Denne sakprosaboken ble med andre ord en skikkelig bestselger på 1970-tallet.

Allsidig forsker

Mannen som skrev boken, Ove Arbo Høeg (1898-1993), hadde mange interesser og var en svært allsidig vitenskapsmann. I 1923 ble han cand. real. med hovedfag i botanikk ved Det Kongelige Frederiks Universitet, som Universitetet i Oslo het på den tiden. Hovedfagsoppgaven dreide seg om en gruppe barkboende lav i bøkeskogen i fødebyen Larvik. Selv om hans forskning tok andre retninger senere, var han interessert i lav resten av livet. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973 Et av hans bifag var historisk geologi med paleontologi. Bifaget resulterte i at plantefossiler ble en av hans store interesser. Alt i 1920, som student, publiserte han det første norske pollendiagrammet. I 1923-25 var han ansatt i en midlertidig stilling som konservator ved Paleontologisk museum i Oslo. Hans første større paleobotaniske arbeid dreide seg imidlertid om kalkalger i Oslofeltet. Senere studerte han devonfloraen på Vestlandet og karbon-/permfloraen i Asker. På Svalbard er det rikeligere med plantefossiler sammenlignet med fastlandet. Hans interesse for paleobotanikken førte til at han deltok i mange ekspedisjoner dit. Den første fant sted i 1924. Han samlet etter hvert et stort materiale fra Svalbard, ikke minst på sin store ekspedisjon dit i 1939. Svalbardmaterialet ble brukt i doktoravhandlingen, The Downtonian and Devonian Flora of Spitsbergen, som han disputerte på i 1942. Han regnes for å være Norges første paleobotaniker. Doktorgradsarbeidet gjorde ham internasjonalt kjent for alvor. Gjennom studiene av noen av de tidligste formene for landplanter fra devonavsetninger i Norge og på Spitsbergen, og av paleozoiske kalkalger i Oslofeltet, ble han internasjonalt kjent som en av datidens største eksperter på fossile planter. Det førte til at han i 1951 fikk i oppdrag av UNESCO å lede oppbygging og drift av et nytt indisk forskningsinstitutt, The Bibral Sahni Institute of Paleobotany, i Lucknow. Med permisjon fra professoratet i Oslo var han direktør for dette instituttet i 1951-53.

Ga ikke slipp på gåter

Som et eksempel på hans store allsidighet kan nevnes at oppholdet i India gjorde ham i stand til å identifisere plantene bak to mystiske plantenavn i ett av Wergelands dikt, wilwamsfrukt Aegle marmelos i familien Rutaceae og mahaviblomst Madhuka latifolia, også kalt Bassia latifolia i familien Sapotaceae. Mange år tidligere hadde han fått forespørsel fra en kollega i Oslo om hva «mahaviblomsten» og «wilwamsfrukter» egentlig sikter til, men hadde ikke kunnet svare. Dette mysteriet fant han ut av under oppholdet i India og skrev en liten artikkel om disse plantene i Blyttia, Norsk Botanisk Forenings tidsskrift, i 1956. Han var for øvrig redaktør av dette tidsskriftet i årene 1950-63. I den nevnte artikkelen kommer hans livslange interesse for etnobotanikk tydelig til uttrykk. Han skriver om hvordan folk sopte mahaviblomster opp under trærne og spiste dem ferske eller tørket og brukte dem som råstoff for en tradisjonell alkoholholdig drikk; og om bruken av det verdifulle tømmeret, de oljeholdige frøene, de spiselige fruktene og om den omfattende folkemedisinske bruken av ulike deler av treet. På samme måten beskriver han bruken av wilwamsfruktene både som spisefrukt, som en populær fruktdrikk og som medisin. Siden dette treet var viktig i hinduenes religion, ble det sjelden hugget ned og brukt som trevirke.

Etnobotanikken var lidenskapen

Høegs første faste stilling var som konservator og bestyrer av de botaniske samlingene ved Vitenskapsselskapets museum i Trondheim i årene 1926-47. I trondheimsperioden underviste han i generell botanikk og paleobotanikk, både ved Norges tekniske høgskole og ved Norges lærerhøgskole. Fra 1947 til han fylte 70 år 25. november 1967, var han ansatt som professor i botanikk ved Universitetet i Oslo, først ved Farmasøytisk institutt og senere ved Botanisk laboratorium på Blindern. I årene 1958-65 fungerte han dessuten som bestyrer av Botanisk hage og museum på Tøyen. Som pensjonist og professor emeritus fortsatte han sitt vitenskapelige arbeid og kom til kontoret på Biologisk institutt på Blindern mer eller mindre daglig, også etter at han fylte 90 år. Høeg hadde alltid vært kortvokst og slank, og på slutten av livet var han direkte tynn. Vi som nå er litt opp i årene, husker denne spinkle mannen vandre bortover de lange i korridorene i Biologibygningen på Blindern. De siste årene han levde, så det ut som det minste vindpust ville være nok til å blåse denne etter hvert litt ustøe mannen overende. Det var i trondheimsperioden at han for alvor startet å arbeide med sin andre store interesse, etnobotanikken. Helt fra ungdomsårene av hadde han samlet på lokale plantenavn og lokal bruk av ville og dyrkede planter. Etter over 50 års innsamlingsvirksomhet, med over 100 000 opptegnelser fra nærmere 1000 informanter, ble hans enorme, norske etnobotaniske materiale samlet i det monumentale verket Planter og tradisjon. Han sier selv i innledningen (s. 2-3): «Størrelsen av materialet lar seg ikke angi nøyaktig. I 1942 ble det beregnet til 40 000 enkeltnotater bare om plantenavn, og dertil kom de omfattende notater om bruk, tro og overtro osv. Siden da har det foregått en flerdobling.» Planter og tradisjon representerer intet mindre enn en formidabel folkloristisk redningsinnsats av de etnobotaniske tradisjonene som fortsatt levde blant folk mens Høeg levde, men som allerede den gang var i ferd med å forsvinne. En forkortet utgave, Ville vekster til gagn og glede, kom ut i 1985.

Omfattende forfatterskap

Høeg hadde også tidligere skrevet mange andre artikler om etnobotanikk, blant annet i Nyttevekstboka, som kom ut under andre verdenskrig (1942), i en periode da behovet for bruken av ville planter var stort i den norske befolkningen. I Nyttevekstboka bidro han med tekster om bruken av moser og lav. Som biprodukt av innsamlingsvirksomheten til Planter og tradisjon fortsatte han å gi ut mindre spesialbøker om folks bruk av planter. I 1981 utkom Eineren i norsk natur og tradisjon, som en særpublikasjon utgitt av Norsk Skogbruksmuseum, og i 1991 – to år før han døde – utga Høeg, i en alder av 93 år, boken Barkebåt og Kongleku. I denne rikt illustrerte boken tar han for seg barns lek med ville planter i større detalj enn i Planter og tradisjon. Det ble den siste boken han ga ut.

Til slutt må nevnes at i tillegg til paleobotanikk og etnobotanikk, omfatter Høegs vitenskapelige og populærvitenskapelige produksjon også en rekke artikler om lav, sopp, moser og blomsterplanter, samt en bok om vitenskapelig forfatterskap. En bibliografi, skrevet av universitetsbibliotekar Sverre Løkken, sto på trykk i Blyttia 46, 1988 (s. 164-169), i forbindelse med markeringen av Høegs 90-årsdag. Men den dekker altså ikke hans aller siste publikasjoner. Høeg var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim fra 1927 og Det Norske Videnskabsakademi i Oslo fra 1941. I 1971 fikk han Framkomiteens Nansen-belønning for arbeidet med Svalbards fossile flora og i 1986 Norges allmennvitenskapelige forskningsråds populærvitenskapelige pris for sine tallrike radioforedrag og kåserier om etnobotaniske emner. Han var æresmedlem av International Organization of Paleobotany, Norges naturvernforbund og Norsk Botanisk Forening, for å ha nevnt noen av hans mange anerkjennelser, både nasjonalt og internasjonalt.

Et populært bokverk

Vi er mange som har brukt Planter og tradisjon som oppslagsverk, og denne boken har inspirert flere generasjoner av botanikere til å fortsette i Ove Arbo Høegs fotspor. En av de siste og mest omfattende forskningsprosjektene som undersøker menneskers innflytelse på plantemangfoldet og bruken av planter i Norden fra før vikingetiden og fram til i dag, er «Mennesker og planter». Det er et tverrvitenskapelig samarbeidsprosjekt mellom Naturhistorisk museum (NHM) og Kulturhistorisk museum (KHM) ved Universitetet i Oslo og finansieres av Norges forskningsråd. Det ledes av botanikeren Anneleen Kool ved NHM. De andre forskerne i prosjektet er etnobotaniker Irene Teixidor Toneu, lingvist Jade Jørgen Sandstedt ved NHM og filolog og kunsthistoriker Karoline Kjesrud ved KHM, og i tillegg deltar mange entusiastiske studenter. Viktige samarbeidspartnere i dette prosjektet er Norges sopp- og nyttevekstforbund og gourmetrestauranten Maemo i Oslo.

En stor takk går til Norges sopp- og nyttevekstforbund og forskningsprosjektet «Mennesker og planter» for å ha tatt initiativet til å gi ut Ove Arbo Høegs bok Planter og tradisjon på nytt. Denne boken, ugitt i tre opplag 1974-1976, har vært vanskelig i få tak i de senere årene. Den er av og til å få kjøpt i anitkvariater og koster der rundt 2 500 kr. En ny utgave av dette unike verket vil utvilsomt dekke et stort behov for kunnskap om tradisjonell bruk av planter i Norge, for vi er inne i en tid da interessen for bruk av ville planter i mat og drikke og dyrking av nyttevekster til eget bruk har kommet tilbake igjen for alvor.

I tillegg er planter viktige symboler og de inngår i en rekke ritualer. De færreste av oss tenker på dette til daglig. Ofte blir planter sett på som gress, noe grønt i bakgrunnen, eller ugress. At vi har tilgang til mat, klær, hus og medisin, tar vi også gjerne for gitt. Det er lett å glemme at det er samarbeidet med plantene som vi og våre forfedre har jobbet med i mange generasjoner som ligger til grunn. Det er planter som er årsaken til at mennesker og dyr klarte å flytte nordover og bosette seg i Norge etter siste istid. Men det er også med hjelp fra mennesker at mange planter flyttet hit. Etter istiden var det kun noen få planter igjen, og da isen trakk seg tilbake flyttet både mennesker og planter etter. I noen tilfeller har plantene antakelig blitt brakt hit bevisst, mens andre ble sanket og brukt underveis og har deretter etablert seg her gjennom frø og kjerner. Sporene fra den tidlige plantebruken finner vi bevart rundt gamle boplasser. Hasselnøtter dukker for eksempel regelmessig opp i utgravinger av steinalderboplasser. Både fruktene og greinene må ha vært viktige for folk.

Ove Arbo Høegs Planter og tradisjon, er det siste store encyklopediske arbeidet skrevet om plantebruk i Norge. Det inneholder mer enn 2000 kombinasjoner av planter og bruksområder, i tillegg til uendelig mange lokale plantenavn. All denne informasjonen har han samlet gjennom flere titalls år med feltarbeid og intervjuer. Noe av det han skriver er fortsatt i bruk, men mye er glemt og ikke lenger en del av folks dagligliv.

Omfattende kunnskapsinnsamling

I forskningsprosjektet «Mennesker og planter – Nordens plantetradisjoner fra fortid til fremtid» skaffer vi til veie en så bred oversikt over plantehistorie og plantetradisjoner i Skandinavia som mulig. Vi kartlegger menneskers bruk av planter fra vikingtid og frem til i dag. I dette arbeidet er Ove Arbo Høegs arbeid svært sentralt – både som inspirasjon og som kilde til fortidig plantebruk og plantetradisjon. Som ham samler vi plantenavn og deres bruksområder fra ulike kilder tilbake til vikingtiden. Vi samler planterester fra arkeologiske utgravninger (arkeobotanikk), skriftlige kilder som omhandler middelalderens plantebruk (i alt fra diplomer til underholdningslitteratur skrevet på norrønt), ikonografiske fremstillinger (bilder og ornamentikk), encyklopediske oppslagsverk om planter fra andre nordiske land, og informasjon om hvordan planter blir brukt i dag. På denne måten legger vi til rette for å undersøke om planter brukes på samme måte i dag, som i for eksempel jernalderen.

Plantearkeologi er tvetydig

Kildene vi samler, forteller oss ulike ting. Det er stor forskjell på hva arkeobotaniske data og skriftlige eller muntlige beretninger om plantebruk inneholder av informasjon. Det er ofte vanskelig å gi en sikker tolkning av hvordan planterestene som er funnet i arkeologiske utgravninger har vært brukt. Om man finner mange bringebærfrø Rubus idaeus på et sted, kan det være en indikasjon på at de har blitt spist ferske eller vært brukt i matlaging, men det kan også skyldes at en grein med mye frukt har på falt på bakken. I noen tilfeller forteller konteksten som planterestene er funnet i om tradisjonelle bruksområder. Det kan være for eksempel når de er funnet i en gryte sammen med andre planter, som del av en tekstil eller som konstruksjonsmateriale. Man kan også se om noen planter er knyttet til begravelser og ikke til daglig bruk ved å se på forskjeller i funn fra bosetninger og gravplasser.

Arkeobotaniske funn kan imidlertid ikke si mye om medisinsk bruk, ei heller gi informasjon om hvordan planten har vært brukt som ingrediens i matretter, eller vært brukt til lek eller ritualer. Andre kilder forteller om slike bruksforhold. I skriftlige kilder finnes fyldige beskrivelser for eksempel av hvordan planter har vært brukt som medisin gjennom tidene. Ikonografiske kilder (bilder og ornamenter) gir innsikt i plantenes symbolverden. Stedsnavn knytter planter til geografiske forhold. Når vi i prosjektet vårt samler og systematiserer ulike kildetyper om plantebruk, kan vi sammenlikne kildene og la dem utfylle hverandre. Slik får vi en helhetlig forståelse av menneskers bruk av planter gjennom tidene.

Det brede og tallrike kildegrunnlaget gjør statistiske analyser av plantebruk og plantetradisjoner mulig. Statistiske undersøkelser av arkeobotaniske spor har vist oss at noen planter var mer populære i bestemte geografiske områder enn andre. Plantesporene i det som var Østfold og Akershus er forskjellig fra plantesporene i Oppland og Hedmark allerede i perioden fra 400 f.Kr. til 400 e.Kr.

Finner spor i geografi

Ove Arbo Høegs samling av tradisjonell plantebruk inneholder også mange geografiske referanser. For eksempel rapporterer han at tettegras Pinguicula vulgaris ble brukt til å syrne melk på Østlandet, i Telemark og på Sørlandet, til å kurere kuer i Etnedal og Hægeland, mot hudflekker, ringorm, insektstikk, vorter og eksem i Fåberg, Rollag, Sortland, Berg og Skånland, mot sår i Modalen, Nord-Rana, Aurland og Lærdal, og at det ble lagt under puten for å få se den som skulle bli ens ektemenn i Ådal.

Også plantenavnene i seg selv bærer ofte med seg geografiske referanser, og noen planter har helt forskjellige navn i ulike deler av Norge. Vi kan finne ut mye om gamle plantetradisjoner ved å se på plantenavn som dukker opp i stedsnavn. Det vokser for eksempel fortsatt mye pors i Porsgrunn.

Endringer over tid

Vi tror at det er lettere å forstå fortidens plantebruk og plantetradisjoner dersom vi har et så helhetlig blikk på planter som mulig. Selv bruken til flere tusen år gamle forkullete frø kan vi komme nærmere dersom vi trekker inn det bredere kildetilfanget eller andre kontekstuelle forhold. Likevel vokter vi oss for å projisere yngre plantebruk på tidligere tiders mennesker, og dessuten vår egen tids fokus på dyr på våre forfedre. Men det er likevel verdt å bemerke at analyser av arkeobotaniske og historiske data viser at trær og busker hadde en viktig religiøs og spirituell rolle i Norden i eldre steinalder, noe som lenge har blitt oversett fordi de ikke har hatt slike roller på lang tid.

En plante som har vært viktig i nordisk kultur er kvann, spesielt fjellkvann. Fjellkvannen Angelica archangelica archangelica er en stor toårig plante som vokser på fjellet, ved bekker, på enger og i vierkratt, og som dør etter blomstring. Gjennom historien har kvann ofte blitt referert til som «søt». Ove Arbo Høeg nevner for eksempel at kvann fra Forsand er søt og har god smak, i tillegg til at kvann har blitt spist med glede av fiskere på Hillesøy og i Nesseby. Kvann er en semi-domestisert plante. Det betyr at mennesker har endret på den. Folk pleide å kutte av blomstene tidlig, slik at planten levde lengre og vokste seg større. Fordi det er bladstilkene som blir spist, har det pågått seleksjon av planter med fylte bladstilker framfor hule, og av dem som smaker best. Selekteringen har resultert i vossakvann Angelica archangelica maiorum, en type kvann som inneholder opp til 50% mer sukker, og som ikke har hule bladstilker.

Kvann dukker opp i middelalderens lovtekster om spesielle kvanngårder (det vil si dyrkningsområder for kvann) og blir nevnt i sagaene som en plante som kong Olav Tryggvasson gir til sin kone, dronning Thyra, for å muntre henne opp. I tillegg til mat var kvann en viktig kilde til medisin, og fortsatt i dag blir det brukt i forskjellige typer likør og brennevin for å fremme fordøyelsen. Det vitenskapelige navnet Angelica archangelica har sannsynligvis opphav i at kvann ble sett på som en kur og beskyttelse mot svartedauden. Til tross for at kvann er en av plantene som har en rik og noenlunde kjent historie her i Norden, finner man ikke kvann i matbutikken, de aller fleste man snakker med har aldri hørt om kvann, og de færreste har høstet eller smakt på planten. Den har gått fra å være en dronning verdig til å bli en ukjent fjellplante. De siste årene har kvann fått igjen litt av sin tidligere popularitet ved å inngå i luksuriøse matretter i nye, trendy nordiske restauranter.

De skriftlige kildene

Bedre tilgang til mat og medisiner har bidratt til at vi er i ferd med å miste kunnskapen om urtemedisin og om nyttige planter som har blitt brukt som mat i tider med hungersnød og dårligere kår. Det kan vi tydelig se også i kildene til plantebruk. Ove Arbo Høeg samlet informasjon om bruksverdien til planter – fra så vel ritualer til medisin – men fokuset hans var ikke konsentrert om kun bestemte bruksområder. Som etnobotaniker ønsket han å samle all tilgjengelig informasjon om planter.

Det var annerledes i opplysningstiden. Biskop Johan Ernst Gunnerus kartla da den norske floraen i det viktige verket Flora Norvegica, inspirert av de andre nordiske initiativene Flora Svecica (Carl Linnaeus) og Flora Danica (G. C. Oeder). Gunnerus systematiserte og presenterte den norske floraen, og inkluderte plantenes nyttige bruksområder, særlig for planter som ble brukt til medisin og dyrefôr. Selv om opplysningstidens botaniske interesse først og fremst handlet om å kartlegge planters slektskap med hverandre, kjennetegnes tiden også av et natursyn som var økonomisk orientert. Naturen ble på mange måter oppfattet som et ressurslager.

Høeg’s Planter og tradisjon gir et innblikk i hvordan nordmenn i det tidlige 20. århundre oppfattet det omkringliggende floristiske miljøet, og hvordan de forsto plantenes livsformer og deres egenskaper. Symbolverdier og rituelle bruksområder kommer til syne. For eksempel observerer vi at trær ofte har flere funksjoner; de gir ikke bare ved og trevirke, men har også tydelige symbolverdier i nordisk kultur. Forskjellene mellom Høeg og Gunnerus’ verk er slående.

Når vi slår sammen definerte plantebruk fra Planter og tradisjon og Flora Norvegica, sitter vi med en samling på 2449 bruksområder for 552 ulike planter, inkludert bregner, moser, alger, lav og sopp. Kun 270 bruksområder for 185 arter går igjen i begge verkene, og bare litt over 100 av disse er tradisjoner som fortsatt er i bruk. Forklaringene kan være flere. Intensjonen bak de to verkene og de sosioøkonomiske kontekstene er svært ulike.

Høeg ønsket å bevare en kulturarv som var på vei til å forsvinne i den raske samfunnsutviklingen etter andre verdenskrig. Gunnerus skrev Flora Norvegica mens han gjorde Trondheim til et vitenskapelig sentrum 200 år tidligere. Flora Norvegica er skrevet på latin og var neppe ment å nå ut til like mange som Planter og tradisjon. I tillegg til sosioøkonomiske forskjeller, kan forskjellene mellom de to verkene forklares ved at kunnskapen har blitt endret, gått tapt, eller har kommet til etter hvert. Det er også mulig at plantekunnskapen ikke har vært godt nok dokumentert over tid, og at verkene ikke overlapper så mye, fordi de beskriver ulike typer kunnskap.

Om vi ser nærmere på hvilke tradisjoner som er uendret, finner vi bevis for det vi kan kalle en allsidighetshypotese. Den sier at sannsynligheten for at bruksområdet til en plante bevares over tid, øker når det er relativt lett å finne planten, og dessuten når den kan brukes på flere gunstige måter. Eksempler på uendrete tradisjoner finner vi i pors Myrica gale og mjødurt Filipendula ulmaria som stadig blir brukt i ulike drikker, trevirke fra gran Picea abies, og dessuten hvitmaure, som blir brukt til plantefarging og som gir en svært attraktiv rødfarge. Bruksmåtene for disse plantene går langt tilbake i tid.

Selv om Planter og tradisjon fortsatt er hjørnesteinen i norsk etnobotanikk, er det verdt å merke seg at plantetradisjoner ikke er så statiske som Høeg antok. Plantetradisjoner er dynamiske og tilpasningsdyktige, og endres over tid. Dette er helt klart også tilfelle i Norge.

Språket og ordene

Her hjemme har vi et godt stykke igjen før spørsmålene fra Entangled life blir hverdagsprat. Hvordan kan vi i det hele tatt snakke om disse tingene på norsk? Vi mangler faktisk gode begreper som for eksempel kan skille «mushroom» og «fungi». Når Sheldrake diskuterer hvordan fungal networks deler informasjon mellom plantene, hvordan kan vi oversette det? Soppnettverk blir for flatt. Mycelnettverk blir for konkret. Vi har ikke en engang aksept for å bruke funga som en begrep for soppriket, på linje med flora og fauna for henholdsvis planteriket og dyreriket. Her har vi en jobb å gjøre!

Sheldrake leker også med ordene. Cyborgene er kjent fra sci-fi og annen fantastisk litteratur som menneskelige vesener med mekanikk og datastyring a la Schwarzeneggers Terminator. Sheldrake bruker heller begrepet symborg for alle vesener som gjennom symbiotisk liv blir større enn hver enkelt livsform for seg. Lav er et eksempel. Det er ikke bare en symbiose mellom en alge og to sopper, men inkluderer også flere bakterier og virus som i felleskap har skapt kanskje den mest hardføre skapningen i verden. Men hva slags vesen er da lav, når man ikke kan redusere den til én organisme i vitenskapens strukturer?

Lettlest stoff

Det høres kanskje skremmende å gi seg i kast med en soppfilosofisk bok på engelsk. Gi den en sjanse. Boken er uhyre velskrevet og forbilledlig populærvitenskap. Den er heller ikke spesielt omfattende. 250 sider er fordelt på åtte kapitler pluss introduksjon og epilog. Kapitlene har tydelige temaer: Lav, psykedeliske sopper, soppens seksualitet, mycelnettverket, sopprodukter, osv. I tillegg kommer 50 sider med noter og 30 sider med litteraturreferanser. Forfatteren har absolutt ikke tatt lett på det.

Boken er illustrert på den litt gammeldagse måten med et innstikk i midten med fargebilder på glanset papir uten direkte referanse til stedet i teksten fenomenet på bildet er omtalt. I selve teksten er det bare enkle svarthvitillustrasjoner. Til gjengjeld er orginalillustrasjonene tegnet med blekk fra blekksopp.

Om du er nysgjerrig, men synes det høres litt overveldende ut, kan du jo høre om det er flere i foreningen din som kunne tenke seg å lese den. Da kan dere samarbeide om det du synes er vanskelig! For den er virkelig verdt å lese for alle som synes soppverdenen er et spennende sted.

Merlin Sheldrake er en ung mann, i starten av 30-årene. Det er hans første bok. Han må være et slags vidunderbarn. Begge foreldrene er prominente forfattere som har skrevet om psykologi og spiritualitet. Han er aktiv musiker og eksperimenterer med fermentering på høyt nivå. Han tok doktorgrad i tropisk økologi og forsket på plantene i Voyria-slekten i Panama. Voyria kalles populært spøkelsesplanter fordi de ikke har egen fotosyntese, men får næring gjennom å parasittere på soppmycel.

Entangled life handler i det hele tatt om en annen verden enn dem vi vanligvis holder på med i det norske soppmiljøet. Vi samler arter og vi spiser fruktlegemer. Denne boken forteller om selve soppriket og tar for seg alt det vi vet, det vi tror vi vet og det vi tenker oss at vi kan vite. Om biologien var et eventyr, ville soppen være den syvende far i huset.

Pål Karlsen

Du kan kjøpe boken på Amazon, selvsagt. Men liker vi egentlig å støtte den butikken? Sjekk også ut andre alternativer. Du kan finne den på Ark.no. Der sendes boken fra England til den Arkbutikken du vil hente på, det tar to uker. Eller du kan kjøpe på nettet fra Tronsmo.no. Med frakt så er disse norske bokhandlerne godt konkurransedyktige på pris.

Vil du lese noe på norsk i samme gate? Ikke glem boken «Er det liv, er det sopp» av Klaus Høiland og Leif Ryvarden fra 1998. Den er mer anekdotisk og drar ikke opp sammenhengene på samme måte som Entangled life, men den er god på å formidle soppstoff fra ytterkantene av soppriket. Du finner den til salgs i norske nettbokhandler og gratis på Bokhylla.no.

Metodene jeg beskriver er et resultat av prøving og feiling, derfor har jeg kalt det intuisjonsmetoden. For meg har denne delen av prosessen vært like viktig som det ferdige resultatet.

Inspirert i Italia

Min karriere som kurvmaker startet for noen år siden, etter at jeg hadde vært på tur til Italia. I en liten landsby oppdaget jeg to eldre menn som satt på et gatehjørne og flettet kurver, og tilbød sine produkter for salg.

Det tok ikke lang tid før det gikk opp et par lys for meg, og jeg tenkte: «Dette bør da være mulig å få til». Mennene brukte blant annet ferske materialer, noe jeg aldri hadde tenkt på som en mulighet. Grunnen til at jeg velger å flette av ferskt materiale handler om latskap. Jeg gidder ikke prosessen med tørking, lagring og bløtlegging.

Materialer – hva og hvor?

Egnede materialer er selvfølgelig et kritisk punkt. Pil for fletting dyrkes kommersielt, og kan bestilles via internett. Det vil da være tørket materiale man mottar.

Min innfallsvinkel har som nevnt vært å finne gratis, ferskt flettemateriale. Materialene må høstes utenom vekstsesongen, på den tiden av året da vekstene har gått i dvale. Typisk i den perioden de ikke har blader. Best egnet er årsskudd av pil og selje Salix spp.

Med årsskudd eller rotskudd menes de lange tynne «piskene» uten sideskudd som rekker å vokse frem i løpet av en sommer. Disse finner man kun på steder der mennesker jobber for å holde vegetasjonen nede. Typiske steder kan være i grøftekanter, under kraftlinjer, åkerkanter, langs turstier, gang- og sykkelveier og i utkanten av parker, ofte også langs elver og i deltaområder. Hogstflater er også egnede steder å lete.

Ved en tilfeldighet har jeg oppdaget at den forvillede hagebusken sibirkornell også er seig i fibrene, og egnet for fletting. Den er lett gjenkjennelig på sin knallrøde bark. Den finner man ofte som kjerr i områder med spredt bebyggelse, hvor folk har dumpet hageavfall, for eksempel i åkerkanter, ved gamle steinrøyser og langs bredden av elver og sjøer.

Sibirkornell er en fremmedart i Norge. Dermed kan du være grådig og høste så hardt at bestanden forsvinner.

«Knekkeprøven» og verktøy

Skuddene du høster inn bør være så lange som mulig og så tynne som mulig, ikke spesielt mye tykkere enn en blyant i rota.

Selv om man høster på riktig tidspunkt på året er det enkelte skudd som alltid vil knekke, og ikke være egnet. Min erfaring er at seljeskudd eller pil med grønn bark som regel er seigere enn artene med brunlig bark. Artene med brun bark vokser seg også ofte tykkere i løpet av en vekstsesong, noe som kan forklare hvorfor de knekker lettere.

Det finnes spesielle kniver for innhøsting, og det er visstnok også slik at pilskuddene skal skjæres i en bestemt vinkel. For å splitte kvistene under arbeidet finnes det også et eget verktøy i form av en tykk syl.

Jeg har ikke anskaffet slike spesialverktøy, og gjør innhøstingen med en universalsaks fra Biltema. For å splitte bruker jeg en vanlig tollekniv. Det eneste man trenger i tillegg er et nøste med grov hyssing.

Er urtemedisin i det hele tatt en greie i Norge i dag?

Urtemedisin er ikke forbeholdt den lattermilde heksa. Hennes innfallsvinkel er kun en av mange. Medisinske planter tilhører like fullt den turglade pensjonisten og for øvrig hvem som helst som skulle ha en smak eller interesse for det. Å gå i marka er en opplevelse som kan kalles helsefremmende på samme måte som det å drikke en kopp te eller få en behandling. Jeg sier ikke at virkningen nødvendigvis er den samme. Jeg ønsker bare at du skal kunne se det store spekteret av behandlinger som urtemedisin kan romme.

Benedikte Ingstad og Per Fugelli gjorde en studie av hva helse er for det norske folk. De gjorde en kvalitativ studie, altså en studie der de gikk i dybden med noen få i stedet for å sende et spørreskjema til mange tusen. De gjennomførte lange dyptgående intervju med 90 personer fra ulike steder i Norge. Jeg vil trekke frem den delen av funnene deres som er særlig spennende for denne artikkelen:

Begrepet natur var en integrert del av hvordan studiedeltakerne oppfattet helse. Før studiet kunne forfatterne tenke seg at helsebegrepet var forbundet med helhet, men de hadde ikke forutsett at natur skulle være et gjennomgående tema. Natur var rett og slett viktig for det norske folks forståelse av helse. Oppfattelsen av helhet integrert i helsebegrepet ble utdypet som sammenhengen mellom kropp, følelser, det mentale og spirituelle. Det ble også utdypet som sammenhengen mellom mennesket og naturen. Forståelsen av natur som integrert i helsebegrepet ble utdypet gjennom deltagernes personlige relasjoner til natur. Identiteten og helsen til deltakerne var bundet til lokal natur.

Det å kjenne landskapet rundt seg, og kjenne naturen som en integrert del av sin egen identitet og helse skaper en nærhet til alle elementene i naturen. Likevel er det ikke sikkert folk opplever ville planter, sopp og trær som en integrert del av egen helse. Jeg gjorde en studie for å undersøke relasjonen mellom mennesker og lokale planter nærmere.

Jeg tok min master i internasjonal samfunnshelse ved det medisinske fakultetet på Universtetet i Oslo. Temaet jeg utforsket var lite forsket på tidligere og derfor gjennomførte jeg en kvalitativ studie. Min studie inkluderte 14 deltagere, og noen deltagere intervjuet jeg gjentatte ganger. Arbeidet ble gjort på Vestlandet, der jeg snakket med voksne på bygda om barndom og forholdet til lokal natur og planter. Jeg prøvde å finne ut hvordan de oppfattet plantene.

Svarene jeg fikk lignet på svarene Fugelli og Ingstad hadde fått, med tanke på nærhet mellom opplevelsen av egen helse, lokal natur og identitet. Helseforbedrende effekt av urter ble ikke beskrevet i noe særlig detalj. Nei, det ble ikke mye snakk om den lattermilde heksa eller den fregnete terapeuten. Helse var assosiert med ville vekster, tid i natur og lokal mat.

Jeg ble overasket over hvor mye deltagerne kjente til plantene, men også hvor lite de snakket om det. En av deltagerne snakket om en kultur for stum kunnskap i mange områder av livet på bygda i Vestland. Det inkluderte medisinsk bruk av planter. Flere andre ga uttrykk for at relasjonen med planter og forståelsen av dem kom gjennom mye tid brukt ute, ofte med flere generasjoner tilstede.

Tilbake til spørsmålet; Ja, urtemedisin er definitivt en greie i Norge. Ikke bare på bygda. Også i Oslo merker jeg en voksende interesse for ville vekster og medisinsk bruk av planter.

Like før koronaviruset kom til Norge på våren 2020, ble jeg kontaktet av to ulike grupper som ønsket å studere medisinske planter gjennom meditasjon, sanselig opplevelse og teori. Kunstneren Elin Eriksen initierte en studiesirkel på grunnlag av inspirasjon fra meditative plantestudiesirkler i England. Kunstneren Jessica Ullevålseter initierte en annen studiesirkel for å utforske plantenes språk. Tunsberg Medisinske skole opprettet nylig et egen nettstudium for urtemedisin. Tonergården opprettet et nettstudium for urtemedisin og flere kortere praktiske kurs for kun få år siden. Det er flere nettstudier og kortere kurs tilgjengelige.

Den voksende interessen har mange grener. En mer klinisk interesse, en praktisk klok kone-interesse, en mer kulinarisk interesse og en interesse i retning av dyrking og sanking. Interessen blant akademikere er også merkbar.

Urtemedisin i akademia

Forskning på planter og medisin gjøres i flere forskningsdisipliner og ved flere fakultet på universiteter og høyskoler. Det er et tema for biologer, botanikere og farmasøyter. Det er et tema for ernæringsfysiologer, historikere og etnobotanikere. Temaet mennesker, helse og planter kan kanskje best forskes på gjennom en multidisiplinær tilnærming.

I 2018 ble forskningsprosjektet Mennesker og Planter startet. Det er et multidisiplinært forskningsteam. De jobber med å gjenoppdage nordiske plantetradisjoner og relasjonen mellom mennesker og planter fra vikingtiden til i dag. Norges sopp- og nyttevekstforbund er partner i prosjektet. Prosjektet baserer seg på folkevitenskap, som engasjerer vanlige folk til å bidra til forskningen, blant annet gjennom å lese og transkribere gamle planterelaterte brev og tekster. De samler kunnskap og opplevelser fra planteriket på Norsk folkemuseums digitale side minner.no. Mennesker og Planter har også publisert artikler om den kulturelle, historiske og botaniske historien til kvann, og om 200 år med Norsk kunnskap om planter der Ove Arbo Høegs bok Planter og Tradisjoner sammenlignes med boken Flora Norvegica som er skrevet av J.E. Gunnerus på 1700-tallet.

Forskerteamet har en en kjernegruppe av biologer, etnobotanikere og kunsthistorikere; forskerne Anneleen Kool, Irene Teixidor, Karoline Kjesrud, forskningsassistenten Luka Olsen og student Linda Christiansen. I tillegg er det tolv tilsluttede akademikere fra andre forskningsinstitusjoner, studenter og en rekke partnere utenfor akademia.

En av masterstudentene som er tilknyttet prosjektet er Nicolas Giraud fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Han brukte både kvalitative og kvantitative metoder for å utrede om sanking i Norge er bærekraftig. Han kom frem til at økt interesse for sanking gjør at det er behov for retningslinjer for å bevare en bærekraftig praksis. Dette prosjektet skjer i samarbeid med Norges sopp- og nyttevekstforbund.

Forbundet skal også publisere Høegs Planter og tradisjon på nytt sammen med Mennesker og Planter. Det er en klassiker i Norsk etnobotanikk, som anbefales varmt.

Norge har et nasjonalt senter for forskning på komplementær og alternativ medisin som ligger i Tromsø, NAFKAM. De tar for seg folkemedisin, urtemedisin og annen tradisjonell medisin. De forsker på tema som pasientsikkerhet, helsepraksis blant minoriteter i Norge og statistikk for praksis og bruk av komplementær og alternativ medisin. I 2016 anslo senteret at 11 prosent av den norske befolkningen brukte medisinske urter kjøpt i butikken, et tall som var lavere enn tidligere år. Den glidende overgangen mellom mat og medisin gjør dette tallet noe relativt. (Red.anm: NAFKAM har i flere omganger fått kritikk for å operere med svært bred definisjon av alternative behandlinger som kan gi inntrykk at bruken er høyere enn det den i realiteten er.)

Exidiopsis effusa

Falske trompeter spiller på vannet.
Tidlig skumring krøller minusgrader som aluminiumsfolie om nesevingene.
Hvite svaner har samlet seg til øvelse.
Om noen dager holder de avskjedskonsert før de baksende og støyende går av scenen.
Jeg står i forventning i skyggene og lytter.

Isen samler seg i vikene med små knepp.
Det døde sivet har fått hvit pelskåpe på.
Brukne kvister på bakken spruter ut fjærlignende formasjoner som knuser idet jeg rører de.
«Det er englevinger» sa vi da vi var små og fant de på bakken.
«Engler som har kollidert.»

Kanskje de ble skremt, englene?
Av hvite svaner sine falske oratorium?
Skamløst fremført ut mot solnedgangenes røde filter.
Uten begynnelse og slutt, et crescendo av kjekling og kjeft, kveld etter kveld.
Forskrekket dalte englene i skjul. Knuste vinger på bakken.

Ishår, Exidiopsis effusa som gjør at vannet blir presset ut av kapillærene og fryser til is i aluminiums natten.
Vakkert og skjørt, men bare vann.
Ikke sopp. Ikke englevinger. Kun vann. Kun fysikk. Kun vinter.

Dagen slutter midt på dagen.
Lysmesteren går hjem før koret får ta imot sin applaus.
Dirigenten dupper og viser stjerten til publikum.
Trompetene blir pakket ned under vingene.
Koret samler seg og går til ro.
Tilfreds med sin tolkning av partituret gestikulerer de med små plask.
«Det var slik vi følte det skulle være.» nikker de til hverandre.

Nina Rolland, Bergen 2020

Ville planter

I den norske veilederen for økologisk landbruk står det: «Spiselige viltvoksende planter og plantedeler fra utmark, for eksempel bær, er å betrakte som økologiske hvis

1. arealene de siste tre årene før innsamling ikke er blitt behandlet med andre produkter enn dem som står oppført i vedlegg I og II i forordning 889/2008
2. høstingen ikke skader naturområdene eller truer artenes levedyktighet i området

Hvis du ønsker å omsette planter eller plantedeler fra utmark som økologiske, må du søke om tilknytning til Debios kontrollordning og fylle ut en driftsbeskrivelse. Den som er ansvarlig for virksomheten som er tilknyttet kontrollordningen må legge frem dokumentasjon for arealene som høstes. For et «sankelag” er det tilstrekkelig at en person er ansvarlig overfor Debio. Den som er ansvarlig må ha en skriftlig fullmakt fra de andre i sankelaget.

Dokumentasjon som må foreligge:

1. Kart over sankeområdet
2. Egenerklæring/bekreftelse fra grunneier(e), landbrukskontor eller annen uavhengig tredjepart på at ikke-tillatte innsatsmidler ikke er benyttet de siste tre årene.».

Et eksempel på hvordan man får det til er firmaet Fjellurt i Røros som forhandler både dyrkede og innhøstede urter sammensatt til delikat krydder, dram eller te.

Fairwild, en privat sertifiseringsordning

Fairwild er en internasjonal organisasjon som sertifiserer innhøstede, økologiske og rettferdig handlede produkter. Standarden FairWild benytter seg av er omfattende, men jeg skal i det følgende prøve å forklare i korthet. FairWild samarbeider med sertifiseringsorganer for økologisk kosmetikk og tekstiler, slik som Ecocert; organisasjoner som jobber med bærekraft, naturvern og biologisk mangfold, slik som Verdens naturfond og TRAFFIC, The Wildlife Trade Monitoring Network.

I april 2019 deltok jeg på Fairwild Forum i Budapest, Ungarn. Det var et forum for å bygge nettverk og trene på å legge til rette for bærekraftig utvikling. Det ga meg et innblikk i tankesett, oppbygging og håndtering av regelverket for Fairwild.

Standarden er bygget av elleve prinsipper om miljø og sosiale forhold, som hver for seg er underbygget med forskjellige kriterier og indikatorer på at kriterier oppfylles. Alle kriterier trenger ikke være oppfylte før godkjennelse, men indikatorene skulle gjerne tyde på at man jobber med prinsippet og har en plan for hvordan kriteriene blir nådd. De 11 prinsippene er:

• Opprettholde ville vekster som ressurs
• Forhindre negative miljøeffekter
• Følge lover, regler og avtaler
• Respektere sedvanerett og utbyttedeling
• Fremme rettferdige kontraktsforhold mellom kjøper og sanker
• Begrense barns deltakelse i sankingen
• Sørge for utbytte til sankere og lokalsamfunnet deres
• Sørge for rettferdige arbeidsforhold for alle som deltar i villsankingsvirksomheten
• Bruke ansvarlig forvaltningspraksis
• Bruke ansvarlig foretningspraksis
• Fremme kundeforpliktelse

Jeg vil gjerne trekke frem et par av de elleve prinsippene: For å begrense barnearbeid kan man ikke bruke barn i sankingen dersom produktene skal ha FairWild-sertifisering. I tillegg forsøker de å utjevne skjeve maktforhold mellom sanker og kjøper. Disse to prinsippene er kanskje ikke like nødvendig for norske forhold, men kan være viktige prinsipper i andre land.

I tillegg skal sankerne få et bidrag på ti prosent av den totale salgssummen. Bidraget går til et felles fond som sankekollektivet skal brukes til felles utviklingsprosjekter. Hva pengene skal brukes til skal avgjøres i fellesskap og avtales med kjøperen i forkant av sesongen. Bidraget skal viderefaktureres oppover i salgskjeden og ikke bakes inn i råvarekostnaden på fakturaen.

Festsoppmiddag

Restauranten Skirri i Tromsø ønsker å bruke lokale råvarer, inkludert sopp. Foreningen var der i fjor vår. Da spiste vi en niretters middag der i forbindelse med tang- og tarekurset. Det var meget vellykket, og derfor ønsket vi i år sopp på menyen. Alle deltakerne på soppkurset ble invitert med.

To i styret sanket sopp, som ble levert. Kokken mottok fersk steinsopp Boletus edulis, rimsopp Cortinarius caperatus, kantarell Cantharellus cibarius og rødskrubb Leccinum versipelle. Det ble dessuten levert tørket steinsopp, gul trompetsopp Craterellus lutescens, rimsopp og kremle Russula spp. Alle soppartene ble brukt i kveldens meny og fem av de syv rettene hadde sopp som ingrediens. Vi ble mer enn mette. Maten var veldig god.

I tillegg til en fiskerett og en hvilerett fikk vi japanskinspirert suppe på soppbuljong, grønnsaker og tørrfisk. Den var tilsatt steinsopp og gul trompetsopp. Einebærgravet reinsdyr med syltet rimsopp og kantarell og puré av pepperrot. Kje med steinsoppmajones og ruccula med frityrstekt rødskrubb og kremle. Lam med kremle og rimsoppsaus, blancherte grønnsaker og rødbeter. Knust sopp med smør som et lokk oppå kjøttet. Og desserten var multebær-pannacotta og sjokoladeis.

Feltarbeidet

Skibotn er kjent for sitt tørre klima og sin særegne geologi, som gir spesielle forhold for sopp. Her finner vi blant annet den sagnomsuste kransmusserongen Tricholoma matsutake. Tidlig lørdag morgen kjørte kohortene de 15 milene dit og gikk sammen i skogen før vi møttes til felles lunsj: Vi fant rundt 75 pensumarter, og en rekke andre arter som ikke er pensum. Det bugnet av diverse forskjellige musseronger, en slekt som mange synes er vanskelig å lære. Det ble plukket sjampinjong i mengder, og noen var gigasvære, opptil 35 cm i diameter! Selv en erfaren soppjeger som Kolbjørn Mohn Jenssen var imponert over både utvalg, mengde og størrelse på det vi fant.

Mange av soppartene havnet i en stekepanne på bål. Sola skinte hele dagen og stemningen var nærmest euforisk. Etter en grundig gjennomgang av Kolbjørn av alle funn ble kohortene sendt på ny tur i skogen før vi dro tilbake til byen. Tidlig søndag morgen var det ny samling og gjennomgang og repetisjon av gårsdagens funn. Det ble gjennomført en prøveeksamen med 34 forskjellige sopp. Spennende, lærerikt og utfordrende med tanke på eksamen helgen etter.

Eksamensdag

Siden soppsesongen er kort her nord var Tromsø soppforening først ute med eksamen denne høsten. Vi samlet og samlet inn materiale dagene før eksamen. Ifølge Kolbørn var eksamensmaterialet sjelden godt, både med hensyn til kvalitet og kvantitet. Han hadde bare med gallerørsopp Tylopilus felleus sørfra. Kolbjørn og Jan Thomas Schwenke sto for eksamineringen. Vi er glade for å kunne fortelle at alle de seks kandidatene fra Tromsø Soppforening besto med glans. Eva Espeland var en av dem.

Eva Espeland soppsakkyndig høst 2020

Det var den store kjærligheten som fikk Eva til å flytte fra Oslo til Tromsø i 2005. Til sammen har Eva og Willy seks barn og ni barnebarn og hunden Luke. Eva var allerede da godt kjent med barndomsbygda til Willy i Lyngen. Lyngen har et meget spesielt klima, geologi og mye forskjellig plantet skog. Eva og Willy tilbringer ofte helgene her i fritidsboligen. Og Eva finner mye sopp, ofte sjeldne arter.

Eva oppvokst på Sørlandet og var natur- og turinteressert allerede som barn. Matsopp har hun plukket så lenge hun kan huske. I mange, mange år var det kun de mest vanlige artene, kantarell og matpiggsopper Hydnum spp. Etter hvert også noen flere arter som steinsopp og traktkantarell Craterellus tubaeformis. I 2014 ble hun medlem av facebookgruppa Vi som liker sopp og da oppdaget hun hvilket fantastisk mangfold som finnes i soppens verden. Den gang var det ikke så mange medlemmer i denne gruppa, men mange utrolig flinke soppmennesker som var veldig aktive og bidro med imponerende kunnskap. Ikke minst var og er Ingvild Rokseth en stor inspirasjonskilde.

Eva liker å ha kunnskap om alt som vokser og lever i naturen, men det er noe helt eget og fasinerende med sopp. Da interessen for sopp ut over matsopp for alvor ble vakt, fant Eva også ut at hun husket soppnavn mye bedre enn planter. Fra da av ble det å lære ulike sopper viktig. Det som driver henne, er både det å lete etter og høste matsopp og avkoblingen det gir. Gleden ved å finne nye soppterreng, nye arter, lære seg å lese terreng og vegetasjon for å vite hva slags arter en kan forvente å finne. Men ikke minst er det utrolig gøy å lære mer hele tiden. I soppens verden blir man aldri utlært, mener Eva.

Eva startet på soppsakkyndigkurset våren 2019 først og fremst for å lære mer og få mer systematisk kunnskap. Men også for å kunne bidra med å gi kunnskap til andre både på kontroller, kurs og på turer i regi av Tromsø soppforening.

Som soppsakkyndig kan man ha enn annen rolle, en mer aktiv rolle, i foreningen. Og selvfølgelig vil hun også for å utfordre seg selv. Dessuten synes hun det er veldig gøy å være sammen på tur med andre soppkyndige og soppinteresserte som ikke synes at det er noe problem å være helt soppnerd.

Når man er fersk i soppverden er det ikke alltid en vet om ukjente sopper er spennende eller sjeldne. Eva synes er det ekstra gøy når hun får artsbestemt ukjente funn. I 2020 var det flere artige funn av sjampinjonger. I Lyngen fant hun to mer sjeldne arter. Disse ble DNA-sekvensert og artsbestemt takket være Øyvind Weholt. En prøve av det hun trodde var en porfyrsjampinjong Agaricus brunneolus viste seg å være Agaricus jacobi. Det er kun registrert ni funn av denne arten i Norge fra før. Den andre ble bestemt til Agaricus gemellatus som er registrert 21 ganger tidligere. Ingen av disse har norske navn og har tidligere ikke vært registrert nord for Trøndelag. Dette er noen eksempler på at mye i Nord-Norge ennå ikke er artsbestemt eller registrert.

Eva bruker sopp i matlagingen hele året og har blitt mye flinkere de siste årene til å bruke sopp på nye måter og i nye retter. Hun henter mye inspirasjon fra andre soppinteresserte siden temaet blir diskutert når man er på sopptur sammen. Boka SpiSopp - 200 sopper du må smake før du dør er helt utrolig. Boka Sopp - Plukk og Bruk er et av stedene hun henter mye kunnskap og inspirasjon.

Høstens favorittforrett har vært en enkel, men nydelig steinsopprett. Hun bruker bare de beste eksemplarene. Først steker hun lettstekte bladbeter eller noe annet godt grønt i hvitløk og olje. Dette legger hun som et lag i en ildfast form. Så skjæres tykke skiver av steinsopp, somstekes som biffer på høy varme i smør til de får en nydelig farge. Steinsoppen legges oppå bladene. Eva høvler masse parmesan over, strør litt flaksalt på og setter det hele i ovnen i fem minutter. Retten serveres som forrett med litt godt brød, men er også nydelig sammen med en god pasta.

Evas mål for 2021 er å bli flink til å registrere funn.