Først litt fakta. Løvetann er i korgplantefamilien, sammen med blant annet ryllik (Achillea millefolium), kattefot (Antennaria dioica) og hestehov (Tussilago farfara). One big happy family? Hvis du skriver «løvetann» inn i søkefeltet hos artsdatabanken.no, så kommer det opp en lang, lang rekke med ulike forslag som du kan titte på. Alt fra fjelløvetenner (Taraxacum crocea) til spiss kystløvetann (Taraxacum platyglossum) som kanskje indikerer at vi kan finne den både høyt og lavt?

På engelsk kalles løvetann dandelion, som ifølge Universitetet i Oslo sitt plantefysiologiske leksikon (som for øvrig kan anbefales på det varmeste), kommer fra fransk «dent de lion», som betyr nettopp løvetenner. Løvetann har en pælerot, hvor den har opplagsnæringen sin, akkurat slik som jordskokk (Helianthus tuberosus). De hårete, fluffy frøene til de vakre løvetennene kjenner vi kanskje alle til? De blir grå i håret når de er klare for å pensjonere seg, spre frøene, som det for øvrig blir et imponerende antall av, videre og falle til ro, akkurat som oss. Nesten. Det som er litt spesielt med løvetenner og andre slekter slik som sveve (Hieracium), bjørnebærslekta (Rubus), roseslekta (Rosa) og marikåpeslekta (Alchemilla) er at en identisk kopi av dem selv kan leve videre også etter at de blir pensjonister. De kloner nemlig seg selv. Fordelen? De er ikke avhengig av andre individer for å leve videre. Ulempen? De blir mindre tilpasningsdyktige i lengden dersom omgivelsene plutselig endrer seg, ettersom det blir lite genetisk variasjon. Da har så klart noen av løvetennene funnet en lur strategi! De kan begge deler, både klone seg selv og la seg bestøve. Insektet får nektar «i bytte mot» at den frakter genmateriale i form av pollen, fra en plante til en annen. Og vipps, så har man fått i pose og sekk. Vel og merke må insektet lande på et annet individ da, og hvis en hel åker er en klon av deg selv er det kanskje ikke så strategisk. I likhet med de fleste andre planter som anses som «ugress», har også løvetann laget seg noen utrolig smarte strategier for å overleve.
Survival of the bitterest. Løvetann har livets rett.

livets rett. Du har kanskje lagt merke til at du får litt farge på hendene etter kontakt med plantesaften til løvetann? Det er nettopp denne melkesafta som gir beskyttelse mot herbivore, altså plantespisende organismer og patogener, slik som sopp og virus. Og den bitre smaken? Den er det sequiterpener som forårsaker. Det sies at denne bitre smaken er mildere i ugrasløvetenner, og derfor er disse kanskje best å knaske på også. Ugrasløvetann, eller rampeløvetann på folkemunne er en nitrogenelsker, så det er ofte den du kan finne der det er gjødslet, slik som på bondens jorde. Ugrasløvetann-gruppa har ofte store blader som er grovt innskåret, to ganger fliket med dypt tannete fliker – som minner om nettopp, rovdyrtenner – eller skal vi våge oss å si løvetenner? Det synes jeg vi skal.

Jeg husker første gang jeg så løvetann blomstre i asfalt og der det var skikkelig tettpakka grus. Hvordan fikk de det egentlig til? Akkurat der og da lot jeg meg kanskje ikke imponere så fryktelig, det var egentlig et ganske vanlig syn. Men hvis du tenker over det, hadde vi mennesker klart det kun ved hjelp av vår egen kraft? I kriker og kroker i asfalten, enda så små de er, kan løvetennene se sitt snitt til å spire og gro, og ”sprenge” seg frem. Dette kan de fordi de har en god kombinasjon av «superkrefter». Kort fortalt innebærer disse superkreftene blant annet en utrolig effektiv frøspredning, et plantehormon – etylen, som responderer på ytre påvirkninger og påvirker celleveksten, en svært stor og forgreina pælerot som boltrer seg godt, og vannopptak. Til fortvilelse for de som vil ha asfalt og grus i fred, til glede for de som spiser og henter nektar fra blomsten. For løvetann er, som vi kanskje ikke så ofte tenker over, med på å fremme biologisk mangfold. Løvetann er nemlig attraktiv for blant annet villbier som sanker pollen fra løvetannblomstene. Og ved nærmere ettertanke, mener jeg å kunne erindre at andre insekter også setter pris på disse vakre blomstene?

Løvetennenes vilje til å leve er både fascinerende, inspirerende og ganske smart. Kanskje er det ikke uten grunn at barn fra en tøff oppvekst ofte blir kalt løvetannbarn. Og apropos barn - hvem har vel ikke blåst på en blomst med hvite, dun-aktige frø både som barn og voksen? Eller knipset løvetannhoder på hverandre? Eller spaltet løvetannstilken, lagt den i vann og sett at den krøller seg? Spilt på fløyte, laget blomsterkrans, løpt i den gule enga og vært glad sammen med løvetennene. Det er uten tvil noe med denne planta som appellerer til oss, både når den står der som ei sol, eller løve om du vil, når den higer etter å bli blåst på, når den får besøk av en villbie, og når den sprenger seg frem uten nåde. Løvetann har livets rett.

Den dagen jeg landet i hovedstaden i Zambia, Lusaka, var det 30 varmegrader og 75 % luftfuktighet. Med de to veilederne mine og en sjåfør kjørte vi opp The Copperbelt Highway, fra Lusaka i sør til Solwezi i nord, ikke langt fra grensa til Kongo. Bilen var en stor, Jeep-aktig firhjulstrekker med snorkel – altså en sånn man må ha om man skal kjøre gjennom elver og strie bekker. Jeg visste at Zambia er veldig krokodillerikt, og jeg fantaserte om skrekkscenarioer hvor vi måtte krysse en stri elv med krokodiller som glefset inn de åpne vinduene. Men jeg gledet meg til å møte de kvinnelige sopplukkerne og til å høre deres historier – og plutselig var de der! Rett nord for Kabwe, et par timer fra Lusaka kunne vi se kvinnelige sopplukkere sittende i veikanten i fargerike chitenges og omslagsskjørt, hvor de solgte sopp fra kurver og plastposer. Heldigvis slapp vi unna krokodillene.

Soppintervju i landsbyene i Solwezi

De ti dagene i Solwezi var soppintervju-maraton uten sidestykke. En av dagene ble vi hentet i snorkel-jeepen av sjåføren, den lokale guiden og oversetteren vår. Turen gikk inn til landsbyene nært skogene. Veiene var dårlige og humpete, de kunne minne litt om vaskebrett, og bilen balanserte på eggene. Vi kjørte over humper og gjennom dype, brune sølepytter. Overalt rundt oss var det grønt og flatt, og etter en times kjøring svingte vi inn til den første landsbyen. 12–15 damer med store smil begynte å synge og klappe i det de så meg og fikk meg straks til å føle meg velkommen. Jeg fortalte at jeg er fra Norge, at jeg ofte er ute og plukker sopp selv, og at jeg elsker sopp. Deretter ville jeg gjerne høre om deres sopptradisjoner.

Sopp, sang og slanger i skogen

I to timer holdt vi dialogen gående. De kvinnelige sopplukkerne kunne fortelle at også de elsket sopp, og at det var bestemødrene deres som hadde lært dem å plukke sopp da de var små. Jeg ble vist hvilke sopper som var spiselige og hvilke som ikke var det, og hva de hadde plukket de siste par dagene.

Tilberedningsmetoden av sopp er ofte den samme; en soppart blir kokt sammen med løk, tomat og salt. Schizophyllum commune, kløyvsopp, kokes i tillegg sammen med peanøtter og moses til en slags soppgrøt. I noen landsbyer tørker de soppen, eller, den kan vel kalles mer røkt enn tørket. Lagt over kullet fra bålet blir de etter hvert svarte.

Alle har sine egne favoritter som de elsket å finne framfor andre arter, akkurat som oss i Norge. Særlig termittsoppene er for mange en favoritt, og er de skikkelig store kan de også selges langs motorveien. Kvinnene kjenner ikke de vitenskapelige betegnelsene på sopp, men beskriver alt fra sporepulver og fargenyanser til endring av farge på melkesaft. De kjenner trærne i Miombo-skogen godt og har egne navn for dem.

Slanger fortelles det også om. Man må passe seg når man plukker den store Termitomyces titanicus, for det kan ligge slanger under hatten, kveilet rundt stilken. Noen ganger er slangene så store at det høye gresset deler seg når de bukter seg rundt. Forbløffende nok har ingen av dem blitt bitt av slange på sopptur. Ofte går kvinnene samlet inn i skogen, og da synger de. Når de så deler seg og går hver sin vei for å se etter sopp, synger de fortsatt slik at de skal vite hvor de andre er.

Historien om Tente-kvinnen

Fortellinger om sopp blir fortalt som eventyr og sanger som formidles til barna. Jeg får høre historien om Tente-kvinnen. Tente er navnet på en spiselig og populær fluesopp som heter Amanita loosei. Det var en gang en jente som bodde i en hytte sammen med bestemoren sin. En dag sa bestemoren bestemt at jenta ikke måtte gå ut, men jenta gikk ut likevel og dro inn i skogen. Der fant hun en stor og fin Tente-sopp, og plukket den. Da hun kom hjem sa bestemoren – Å, nei. Hva er det du har gjort? Nå kan du aldri gå ut i sola mer for da blir du forvandlet til en Tente-sopp! I mange år holdt jenta seg inne. En dag kom det en frier på døra, og han ville ha jenta med ut for å bli kjent. Bestemoren tryglet og sa hun ikke måtte gå ut, men hun gjorde det likevel. Og vips ble hun til en Tente-sopp, og siden solen stekte så sterkt akkurat da så smeltet hun. Moralen? Alltid lytt til bestemor, og aldri oppbevar den skjøre og delikate Tente-soppen i sola, for da smelter den.

Sopp og kjuker for god helse og medisinsk bruk

Kvinnene forteller også at de bruker sopp til helsemessige formål. Kjuker kan plukkes mesteparten av året og tørkes og brukes når det trengs. The red mushroom (Pycnoporus sanguineus) er i samme slekt som vår sinoberkjuke (Pycnoporus cinnabarinus). Den brukes til mye, blant annet mot øreverk hos barn. De trekker soppen i varmt vann og heller litt av væsken i et tomt sneglehus, og så drypper de dråper inn i øret på barnet med øreverk. De brenner også soppen på bålet så den blir til kull, maler den opp og påfører på huden for alle typer hudproblemer, samt på kroniske sår.

Schizophyllum commune, kløyvsopp brukes blant annet for å behandle lavt blodtrykk. Ganoderma boninense (i samme slekt som lakkjuke) brukes blant annet for å behandle kraftig hoste ved å lage pulver av den. Da blander man pulveret med salt og slikker det. En dame fortalte om en periode hun opplevde mye stress. Mannen hennes hjalp ikke til i huset og hun hadde mange barn å ta seg av. Hun pulveriserte soppen og rullet det inn i en slags sigar, og røykte det. Det hjalp henne mye mot angsten. Kjukene ble også brukt for gynekologiske problemer. Det å ha kjuker hjemme betyr med andre ord at man alltid har et medisinskap til rådighet for mange diverse plager.

Regnmønster og avskoging

Kvinnene kunne fortelle at det hadde skjedd endringer i regnmønstrene. Før regnet det mye tidligere i sesongen og mye mer enn nå. De fortalte også om avskogingen. De såkalte «charcoal burners», altså «kullbrennerne», er menn i området som hogger store trær, legger de i hauger dekket av jord, og røyker de så de blir til kull. Dette kullet brukes som brensel for å koke mat og selges langs alle veier. Dette er ofte mennenes hovedinntekt. Da vi kjørte inn og ut av landsbyene så jeg menn på sykler og motorsykler med store kullpakker på bagasjebrettet, på vei til motorveien for å stå der og selge til forbikjørende. Kvinnene var ofte fortvilet over dette. Soppskogene deres, der de har gått i alle år, blir hogd ned, tre for tre. De vet jo at de soppene de er på jakt etter vokser i symbiose med disse store trærne, og hogges trærne så forsvinner jo soppen også. Jeg spurte om de tenkte at noe kunne gjøres med dette, og da ble de stille og sa –nei, det er jo ikke det. Mennene må også tjene penger, og noen er jo også ektemennene våre.

Den økende gruvedriften i Zambia

En annen ting som ble veldig synlig da jeg var i Solwezi-området var gruvedriften. Et sted vi kjørte på vei inn til landsbyen fikk jeg øye på et stort, svart fjell i det fjerne. Jøss, så flott et fjell, tenkte jeg. Jeg trodde ikke Zambia hadde fjell. Ved nærmere øyesyn så jeg at «fjellet» var flatt på toppen, og at det lå i nærheten av andre svarte hauger. Det viste seg å være et gruvedeponi. Kvinnene fortalte at mye hadde skjedd de siste ti årene. Gruvene hadde tatt over der de bodde før, uten at noen ble spurt, og de måtte bare finne nye steder å bo. Vannet ble forurenset og maisavlingen fikk et støvlag på seg som det aldri hadde hatt før. Skogene ble hogd, store gjerder ble satt opp og soppskogene deres forsvant. Plukket man sopp i nærheten av gjerdene ble man arrestert og fikk bot. Kvinnene var tydelig opprørt over dette.

Zambias største eksport er kobber, edle metaller og diamanter. Det er «big business», drevet av hovedsakelig kinesiske, men også sveitsiske og kanadiske gruveselskap. I en studie som ble gjort i Copperbeltprovinsen hvor 23 sopper ble undersøkt, ble betydelige mengder av blant annet kobber og bly funnet. Forskerne av studien konkluderte med at å spise sopp i dette området potensielt hadde betydelig helserisiko. Da jeg spurte om de trodde det fantes noen løsning på dette sa de at det var lite de kunne si om saken, det fantes ingen løsning på dette.

Å glemme problemene sine på soppjakt

Flere av kvinnene fortalte at de går ut i skogen og plukker sopp selv om de ikke har behov for mer hjemme. Når de var i soppskogen tenkte de ikke på problemene sine i det hele tatt, de fokuserte bare på soppen. Problemene deres ventet på dem over dørstokken hjemme uansett, så hvorfor ta dem med seg på sopptur? Da jeg dro fra landsbyen sørget de for at jeg fikk med meg plastposer med sopp, kassavakvister for å stikke i jorda og dyrke her hjemme og maiskolber. En gang fikk jeg også en chitenge. – Ikke glem oss, sa de. – Det kommer jeg ikke til å gjøre, svarte jeg.

Masterprosjektet, da jeg skrev det, fikk en lang tittel. Det het: Experiences of female mushroom hunters in Zambian miombo woodlands: food, medicine, livelihood and environmental change. Masteroppgaven er i ferd med å publiseres som en vitenskapelig artikkel. I april ble det også et foredrag om sopp i Zambia i regi av Trondheim sopp- og nyttevekstforening.

Det var travle dager med å intervjue kvinnelige sopplukkere til masterprosjektet mitt, men jeg måtte jo ta meg tid til å plukke litt sopp selv også. Etter å ha hørt alle slangehistoriene tenkte jeg at jeg måtte sikre meg og gå til innkjøp av noen ordentlige støvler, til tross for at de kvinnelige sopplukkerne kun bruker sandaler. Jeg ble guidet til en kinesisk jernvarebutikk full av plastikk, og der stod de og lyste mot meg – noen høye, grønne støvler som skulle bli min beskyttelse. Zambia har nemlig den svarte mambaen. Blir du bitt av den så har du 20 minutter på deg på å få motgift ellers så er det for sent. Dessuten, om jeg skulle ramle i elva så ville kanskje krokodillene bite i støvlene først.

Gjenkjennbare sopper

Nå vet jeg jo at den største grunnen til dødelighet innen soppspising er at utlendinger kommer til et nytt sted og tror de kjenner soppen fra hjemlandet. Det er fort gjort å ta feil, og spise giftige arter. Men, jeg kom faktisk langt med soppsakkyndigkunnskapen min i Afrika. Når man i årevis pugger slektene i kompendiet og ser dem ute i granskogen hver gang man er på tur, ja så kjenner man dem.

HJEMME HOS KOKKEN FOR Å STEKE SOPP. Når man sanker matsopp er jo målet å spise den, men det var ikke alltid like lett å få til i Zambia. Men, vi fant noen kreative løsninger. Her ble vi invitert hjem til en av kokkene på hotellet for å steke kantareller og risker – til stor glede for oss alle. Det smakte fortreffelig.

Det var gøy å være midt i bushen i Afrika og innse at jeg kjente riskene, kremlene, fluesoppene og kantarellene. Jeg hadde lest flere plasser at Zambia ikke har dødelige sopper (de er i hvert fall ikke funnet enda). Det er mulig de har hvit, rød og grønn fluesopp, men det er kun i furuplantasjene, og den eneste som har blitt sett der er rød fluesopp. Flere av de andre fluesoppene som ingen spiser har ukjent forgiftningspotensiale. De har faktisk flere hvite fluesopper, som etter å ha blitt studert, viser seg å ikke inneholde noen form for giftstoffer. Noen små arter av Lepiota er giftige, samt arter av trevlesopper (Inocybe).

Under hele oppholdet fant jeg slørsopp kun to ganger, og begge gangene var det en lilla en. Jeg fant ingen musseronger. Derimot finnes det mengder med ulike rørsopper. I Zambia spiser de kun ca. 15– 20 arter, og ingen rørsopper. Eller, i den østlige provinsen på grensa til Malawi fortalte de at de plukker en rørsopp de kaller «Hyena» (Afroboletus luteolus) fordi mønsteret på hatten ligner på mønsteret på pelsen til hyenene. Ellers står alle de ulike artene av steinsopper (Boletus edulis), smørsopper (Suillus luteus) og fløyelsrørsopper (Xerocomus ferrugineus) der helt uberørt. Jeg våget faktisk å spise noen, og det skulle vise seg at de var veldig gode.

Miomboskogene

Miomboskog er en type skog som vokser i sørøstlige deler av Afrika, og består hovedsakelig av 3–4 sorter trær i Brachystegia-og Julbernardia-slektene. Disse trærne hører til erteblomstfamilien (Fabaceae) og man kan fort kjenne igjen bladene som er sammensatt og ligner belgfruktblader. Disse trærne har mykorrhiza, og i regnsesongen er Miomboskogene fulle av sopp. Det regner så kraftig og det er svært gode vekstkår, slik at kvinnene står opp i femtiden om morgenen og plukker sopp, og i totiden samme ettermiddag kan de dra tilbake til samme stedet og plukke fersk sopp.

Skogens gull i Zambia?

Vi så flere arter kantareller i Zambia. Noen mørkegule, noen knallrøde og bittesmå, noen røde og mellomstore og noen oransje. De større, bleke variantene fantes også. Disse måtte jo bare smakes på.

Da vi først kom til Solwezi og jeg fant ut at kokken på hotellet ikke kunne steke sopp til meg på grunn av «sikkerhetshensyn», ble jeg utrolig skuffet, men resepsjonisten løste problemet ved å foreslå at vi kunne spørre kokken om vi kunne få være med henne hjem etter jobb og steke soppen der. Gledelig nok sa kokken ja, og siden hun bodde på den andre siden av gata fra hotellet så var det en kort tur dit med soppbøtta. Da bar det ut for å kjøpe litt smør, den eneste typen de hadde på butikken, Lurpak, og vente på at kokken skulle bli ferdig på jobb. Vi stekte mange typer gode kantareller. I tillegg smakte vi på Amanita loosei som kalles Tente, som er helt nydelig, og Lactarius kabansus som er en favoritt hos alle sopplukkerne jeg snakket med.

Risker og kremler

Det finnes mange typer risker i Zambia og de er veldig populære. Lactarius edulis er en beige, blek sopp som er fast og god. Lactarius volemoides er en kraftig, knalloransje riske med hvite skiver og melkesaft som først er hvit og så blir brun. Dette er en ettertraktet matsopp. Selv spiste jeg en fyldig kremle med rød hatt og rosa stilk, Russula congoana, som var veldig god.

I de ulike landsbyene jeg dro til spurte jeg om de kunne vise meg hva de ikke plukker. På Kaondespråket kalles alle sopper som ikke spises, inkludert giftige, for kiintsa. De kunne ikke skjønne hvorfor jeg ba dem om å plukke kiintsa. Da de viste meg noen av kremlene de ikke spiste ved siden av noen de spiste, så syntes jeg de så klin like ut. Jeg klarte ikke å se forskjell (så jeg strøk den testen). Det var mange spennende risker med store mandelflakskiver og mørk melkesaft. Jeg fikk ikke helt styr på de i den tiden jeg var der, men gode var de.

Fluesopper

I Miomboskogene fant jeg mange slanke, lekre og fargerike fluesopper. En av dem var brun kamfluesopp, kalt Amanita mafingensis. Amanita tanzanica var en annen, som kanskje kan sammenlignes med den populære europeiske Amanita caesarea. Den har en dyp, oransje farge på hatten. I likhet med vår rødnende fluesopp kan man også finne Amanita aff. Rubescens som spises etter at hatthuden er dratt av. Den vakre, store og kraftige hvite fluesoppen med pigger, Amanita afrospinosa, fikk vi se flere ganger. I tillegg var jeg så heldig og komme over en samling av de vakre rosa fluesoppene Amanita pudica i en liten grotte, voktet av et stort edderkoppnett. Den eneste fluesoppen jeg selv spiste var Amanita loosii, også kalt Tente på Bembaspråket. Den smakte fortreffelig.

Verdens største sopp

Jeg hadde også veldig lyst til å se Termitomyces titanicus, den store termittsoppen. Når vi kjørte langs motorveien nistirret jeg ut vinduet og speidet etter de store soppparaplyene, for både kvinner og menn selger dem langs veien. På motorveien går det fort, men flere ganger ropte jeg ut, sjåføren bråstoppet, snudde og kjørte tilbake til der jeg hadde sett den. Jeg betalte mellom 30 og 50 kwacha for en stor sopp, det er omtrent 15 – 25 kroner. Skjærer man en skive av hatten er den så lang at det ikke finnes en stor nok stekepanne til å steke den.

Gjennom oppholdet i Zambia var det stadig et ønske om å få steke sopp på hotellene jeg bodde på, så da var det bare å skru på sjarmen og spørre. Siden det var så mye sopp fikk også kokkene et godt måltid ut av det. Termitomyces titanicus og de andre Termitomyces-soppene jeg spiste, er noe av det aller beste jeg har spist i soppverdenen. Delikat, ikke for kraftig smak, nydelig mild, men også karakteristisk.

Et skjønt liv i symbiose

Termitter og Termitomyces-mycel lever i symbiose. Når en termittue skal lages, begynner termittene å samle frølignende soppsporer som de planter i kam-lignende vev i hulrom under bakken. De gjødsler sporene med avføringen sin, og slik begynner forholdet mellom Macrotermes-termittene og Termitomyces-soppene. Termittene bygger store og høye tuer, og dypt inne i dem vokser Termitomyces som i sopphager.

Termittene er avhengig av at soppen bryter ned plantemateriale for seg. Termittene bringer med seg planter, gress og tre fra verden utenfor. Soppen bryter ned dette materialet og gjør blant annet cellulosen klar til å fortæres av termittene. Soppen får igjen konstant tilførsel av plantemateriale. Inne i tua er det jevn og god temperatur og godt med fuktighet. Det er bare når det kommer styrtregn i store mengder i regnsesongen at termittsoppene skyter fart og vokser ut av tua. Det finnes omtrent 40 ulike arter Termitomyces-sopp. Noen er digre, mens andre er bittesmå og vokser i hundrevis på termittua. Alle er spiselige og ettertraktet.

Da jeg var på safari i et par dager fant vi en stor tue full av store termittsopper, av arten Termitomyces reticulatus. Den ene safariguiden tok en runde med børsa for å sjekke at det ikke var løver og elefanter i nærheten, og så fikk jeg hoppe ut av jeepen og dra opp en av soppene. Det var som å ta i noe fra en utenomjordisk planet. Jeg dro den store soppen forsiktig opp av tua, og ut kom «halen» til soppen. Den var kjempelang! Halen strekker seg helt ned i hulrommene i termittua, langt under bakken.

Pixie Ear Mushroom

Da jeg var i nærheten av South Luangwa National Park fant jeg en sopp som stakk ut som et hareøre ut av et tre. «Pixie ear fungus» kalte vi den. Den vokste på et mahognitre, og etter å ha forhørt meg i ulike verdenshjørner kunne Leif Ryvarden fortelle meg at det var en umoden Xylaria. Ved modning blir den svart. Hvilken art det er vites ikke, og den må gjerne snittes i to for nærmere svar. Det er ingen som kjenner denne slekten i Afrika, fortalte Ryvarden.

Det er kult å tenke på at Ryvarden er en av verdens fremste forskere på vedboende sopp i Afrika, og at jeg måtte helt tilbake til Norge for å finne navnet på denne soppen. Soppen som så ut som den var tatt rett ut av Alice in Wonderland.

For soppskogene i Zambia, ja de er faktisk et slags wonderland.

Granens myke side

Det trausteste av alle trær i Norge må være grantreet (Picea abies). Grantrær utgjør størstedelen av det boreale skogbeltet og det er nesten vanskelig å tenke seg at det finnes mye spiselig når man står midt i en typisk granskog, hvis man ikke ser etter bær og sopp. Om våren skjer likevel det helt utrolige – det trauste og sindige grantreet får grentuppene sine dekket av nye, lysegrønne skudd. For et kort øyeblikk kan det se ut som om grantreet har myknet og pyntet seg til våren.

Første gang jeg smakte på rå granskudd var ute i skogen. De har en syrlig smak som også er ganske frisk, og som med så mange andre nyttevekster finnes det alltid en lett og bitter ettersmak. Smaken er såpass utpreget at granskudd passer godt til vilt, særlig elg, rein, hjort og villfugl. Gransalt og granskuddolje kan brukes i tilberedningen av viltet, og syltede granskudd passer godt som tilbehør. Syltede granskudd passer også godt som tilbehør til litt kraftige oster og spekemat. Jeg er ikke så glad i søtt personlig, men granskudd kan også brukes til både sirup og gelé som kan inngå i mange ulike desserter. Her er det bare å google etter tips. En smaksrik og kortreist pesto kan også lages til med granskudd. Tilsett hasselnøtter, kaldpresset rapsolje og en hard. norskprodusert ost med litt utpreget smak og bland godt sammen.

Historisk sett ble granskudd mest brukt som medisin mot luftveislidelser og magebesvær. Kvaen ble mye brukt, antagelig som en blanding av tyggegummi og tannrensemiddel.

De fleste er ganske sikre på at de kjenner utseendet til granen godt, men den har faktisk blitt forvekslet med den giftige barlinden (Taxus baccata). Det er alltid viktig å lære alle kjennetegn godt før du plukker noe. Studer nøye forskjellen på særlig barnålene til de forskjellige bartrærne før du plukker. Barnålene til gran sitter enkeltvis på kvisten, de er ganske korte, som regel et par centimeter, og spisse.

Den gifte forvekslingen til gran

Barlind (Taxus baccata) kan finnes viltvoksende, selv om den er sjelden. Den er imidlertid vanlig i parker og hager. Hele planten er giftig, med unntak av fruktkappen rundt den bærlignende røde frukten. Barlind har helt myke barnåler, de er også flate, og blir 2- 4 cm lange. Det er forskjell på fargen på over- og underside. Oversiden er mørkegrønn og nesten glinsende, mens undersiden er mer matt og lysere grønn. Det er viktig å huske på at barlinden også får disse små, lysegrønne skuddene ytterst på grenene om våren. Du må derfor være helt sikker på at det er gran og ikke barlind du sanker skuddene fra!

Granskudd dukker opp litt ulikt fra år til år, oftest i slutten av april eller i løpet av mai. De smaker best når de er små, myke og lysegrønne. Noen plukker grannåler hele året. De kan tørkes, knuses og brukes som krydder eller te, men de unge, lysegrønne skuddene er desidert best. Ikke plukk granskudd i naturreservater og andre verneområder, heller ikke der det åpenbart foregår kommersiell dyrking av gran. Ha alltid bærekraftig sanking i bakhodet og rensk aldri store deler av samme tre for skudd.

Overraskende furukongler

Furu (Pinus sylvestris) er også en potensiell forvekslingsart til gran, men denne er ufarlig. Furunålene er generelt mye lenger enn nålene hos de andre bartrærne og er lette å kjenne igjen. De kan bli opptil syv centimeter lange, og er ganske myke. Det går an å prøve seg frem med furunåler på samme måte som med grannåler, men den vanligste måten å bruke furu i matlaging er å sanke konglene når de er unge, myke og lysegrønne på vårparten. Kok konglene i melk eller fløte, som siden kan brukes til is, panna cotta eller som tilbehør til bær. Husk å la en del kongler bli igjen, og sank kun dersom det er mange.

Aromatiske einerkongler

Einer (Juniperus communis) ser oftest ut som «buskas» som klamrer seg fast på svaberg langs kysten, men du kan faktisk finne ganske høye einetrær. Eineren har små kongler som ligner på bær, og kalles derfor einebær. Einebær har en aromatisk, krydret og lett syrlig smak og kjennes igjen på de korte og spisse nålene som er kransstilte tre og tre på grenen. Ofte ser du både grønne, umodne kongler (einebær) og modne blå kongler på samme gren. Det er flest modne einebær om høsten, men de grønne og umodne einebærene kan også brukes.

Einebærene kan brukes til mye mer enn viltsaus og gelé til vilt. Det er morsomt å eksperimentere med einebær i ulike sauser og gryter, og ikke minst i surkål. Legg noen einebær i eddik eller rapsolje. For hjemmebryggeren passer einer godt i øl, snaps og gin. For den søthungrige kan det være morsomt å prøve seg på den tradisjonelle godsaken treak, som består av einebær, vann, sukker og fløte. Einerbusken i seg selv gir god smak til grillet kjøtt og fisk når den brukes som ved til grillen.

Historisk sett var einer og einebær sett på nærmest som et universalmiddel. Einebær ble sagt å beskytte både mot ulv og underjordiske makter, i tillegg til at røyk fra einer ble sagt å kunne hjelpe mot de aller fleste sykdommer.

Museører i mai

Selv om våren ofte starter tidligere nå enn før, er mai sett på som den store vårmåneden, og et hovedtegn for mai er når bjørka (Betula spp.) springer ut. De nyutsprungne, små og lysegrønne bjørkebladene kalles museører og har faktisk en bred anvendelse i matlaging med mindre du er allergisk mot bjørkepollen. Er du allergisk bør du kanskje være litt forsiktig med museører, selv om det ikke finnes helt entydig dokumentasjon på dette. Museørene kan brukes både ferske og tørkede, og de smaker aromatisk og friskt med en lett, bitter smak. Her er det bare å prøve seg frem med museører som kryddertilsetning i sauser og dressinger. De aller mykeste skuddene kan også brukes i salat, men prøv deg forsiktig frem for det kan bli bittert. En god vårlig saus kan bestå av granskudd, museører og einebær, her har mengdeforholdet mye å gjøre med personlig smak og hva sausen er tilbehør til. Husk at når bladene blir mer mørkegrønne og utvokste blir de bitrere på smak, så tidsvinduet for å plukke museører er ganske kort.

Det fantastiske fjellet

Hans Børli

Med disse ordene fra dikteren Hans Børli starter boken om det fantastiske fjellet. Gjennom en rolig tur på stien tar forfatteren oss med på en reise gjennom fjellandskapet. Fra fjellbjørkeskog til skoggrensen, til myrene og lavfjellet, via reinroseheia, snøleiene og så over til mellomfjellet og høyfjellet. Her blir vi kjent med ulike arter som vokser i nettopp dette landskapet.

Boken er ingen sopp- og nyttevekstbok, men den er innom så mye som omhandler sopp og mykorrhiza, lav, bær og nyttevekster, at jeg gjerne vil anbefale den. Boken inneholder også mange historiske «funfacts ». Visste du for eksempel at i 1906 så serverte Grand Hotel i Oslo en suppe basert på islandslav (Cetraria islandica)? På Island er denne laven så verdsatt at det ikke er lov å høste den på annen manns eiendom uten tillatelse, ifølge forfatteren. Eller at Olav Tryggvason, ifølge Snorres saga, hadde med seg kvannstilker (Angelica archangelica) fra torget i Nidaros for å blidgjøre sin dronning Tyra som visstnok var ei lunefull dame? Kvann, denne høye skjermplanten, var nemlig en viktig handelsvare i tidligere tider. Det skal for øvrig legges til at dronninga ikke ble glad, hun ble tvert imot så fornærma over en så ussel gave at hun kastet den rett i gulvet og begynte å gråte.

Det er dessuten mye å undres over med tanke på de ulike plantenes rolle i økosystemet. Ta den lille urten fjellsyre som eksempel – den har vært her så lenge at den en gang var en del av mammutens diett. Det synes jeg er svært fascinerende å tenke på. Fjellsyre (Oxyria digyna), som er en nær slektning av engsyre (Rumex acetosa var. acetosa), inneholder store mengder vitamin C og fruktsyrer. Eskimoer og samer har i all tid nyttiggjort seg av det naturen har å by på og fjellsyre har vært en viktig del av kostholdet, blant annet for å forebygge skjørbuk.

Boken er lettlest, samtidig som den er lærerik og illustrert med bilder av artene underveis. Forfatteren har god kjennskap til de ulike artene da han i mange år har jobbet med registrering av vegetasjon i skog og fjell.

Jeg liker boken veldig godt. Jeg liker flyten i den og måten de ulike historiene fra fortiden sammenblandes med artene som vokser i fjellets landskap. Jeg lengter til fjells mens jeg leser, jeg lengter til lukten av mjødurt (Filipendula ulmaria) og bjørkeskog, jeg lengter til myrene med sine myrull (Eriophorum) og molter (Rubus chamaemorus). Det er virkelig godt at sommeren er like rundt hjørnet.

Janne Helen Lorentzsen

Om du lurer på, eller trenger en oppfriskning om hva områdets tålegrense innebærer, anbefales artikkelen «Bærekraftig sanking» i nummer 1, 2023.

Vi er en gjeng med åtte nybegynnere som har samlet oss. Alle er nysgjerrige, men ingen har turt å prøve seg før. Jeg tror det er mange flere av oss der ute. Vi kler på oss høye støvler og tar med oss brodder, vindjakke, bærenett og saks. Etter å ha glidd på glatte svaberg og plumpa uti vannet som barn, kan jeg helt klart se fordelen med bruk av brodder. Noen har også tatt på seg vadere eller kajakkdress. Vi trasker bortover mot havet, med Anne Lise og Bjørn Viken fra Ting med Tang i spissen – det er de som har med seg kunnskapen. Til sammen har vi alt vi trenger for en vellykket sanketur.

Langfredagsfjære (nesten) gir rom for oppdagelser

Bjørn er førstemann uti, og han henter noen ulike tangarter til oss for å studere på forhånd. Med vadebukser kan han gå ganske langt ut, lengre enn vi som kun har støvler. Det er skikkelig fjære i dag. Dette er nesten langfredagsfjære, får jeg vite. Når fjæra er slik, er det enkelt å komme lett til tangen, så vi er heldige. Dessuten er det fint å benytte anledningen til å kartlegge hvor de ulike artene vokser. Slik blir det enklere å finne de senere, forteller Anne Lise og Bjørn. Barndomsminnene strømmer til igjen, denne gangen minnes jeg de langstrakte, åpne sandpartiene i Nord Norge. På ferieturer der pleide jeg ofte å samle alt mulig rart som dukket opp i fjæra. Jeg minnes manetene som ble strandet for en stund og alle de flotte skjellene vi fant. Der er fjæra helt annerledes enn her. Forskjellen på høyt og lavt vann er mye større der, og jeg tror egentlig ikke den tanken har slått meg før i år, at det er så stor forskjell alt ettersom hvor man er i landet. Dette gjør meg mer oppmerksom.

Grønne, røde og brune, og et stort blåskjell

Det er hovedsakelig brunalgene, svært forenklet sagt - de som ser mest brune ut, som vi skal sanke i dag. Men som du kanskje husker fra forrige artikkel, finnes det også grønne og røde alger. Vi går forbi en liten kulp ved havgapet og jeg snur meg mot Anne Lise:
- Er det det som er tarmgrønske? Spør jeg.
– Det stemmer, svarer hun. Jeg kjenner meg overraska og stolt. Yes! Jeg har faktisk lært litt i forkant. Gode lærere kombinert med stor interesse = suksess! Og så innser at jeg har sett dem før – Mange ganger. Jeg humrer. Både over det egentlig ganske finurlige navnet og over at disse faktisk er spiselige. Det hadde jeg egentlig aldri trodd. Jeg leser i etterkant at tarmgrønske faktisk er en fellesbetegnelse for mange ulike arter, og at disse består av to cellelag som er atskilt slik at algen blir hul og gassfylt. Kanskje det er slik den har fått fellesbetegnelsen på norsk – tarmgrønske? Den liker seg der det er næringsrikt eller i brakkvann, og de kan også finnes på fjell høyt der oppe i fjæra. Noen omtaler dem som Havfruens hår, og det kan jeg godt forstå. De dekker kulpen som små, grønne hårstrå. Tarmgrønske ser helt ærlig ikke spiselig ut, men de er altså det. I hvert fall der det er god gjennomstrømning med vann.

Vi finner også en liten bit av en nær beslektet art, nemlig havsalat. Bjørn kan senere fortelle at han noen ganger finner store havsalater når han er ute og padler kajakk, samtidig som han forsøker å vise hva han mener med hendene sine. Når han forklarer får jeg får umiddelbart assosiasjoner til store isbergsalater som kan sankes under vann. Jeg er ikke helt sikker på om det bildet stemmer overens med virkeligheten, men fantasien morer seg, i hvert fall!

Vi får også se en rødalge, krusflik (Chondrus crispus) og når man ser den slik sammen med brunalgene, kan man se at den heller mer mot det røde sjiktet. Det er ikke så lett å skille brun- og rødalge ved første øyekast, synes jeg. – Vi fokuserer på brunalgene i dag, sier Anne Lise. – De er det mye av her, særlig sagtang og blæretang. Det er de vi skal sanke - De andre er det nok mindre av, så de lar vi stå så sanker vi disse andre steder rundt hvor det vokser mer, sier Bjørn. Jeg tenker på hvor viktig det er å vektlegge disse tingene når man lærer bort sanking til andre, slik at man skal sanke mest mulig skånsomt. Jeg tenker også på de andre artene som bor i tangen og i tareskogen.

I det jeg tenker tanken hiver Bjørn et blåskjell (Mytilus edulis) mot meg. – Se så stort! Påpeker han. Her har blåskjellbestanden vesentlig tatt seg opp de siste åra. Vi vet ikke helt hvorfor, men det er gledelig og vi tar det som et skikkelig godt tegn. Kanskje er det fordi det ryddes for stillehavsøsters (Crassostrea gigas) her? Den er en av de store konkurrentene til blåskjell. Den tåler i alle fall kulde dårlig, så ved langvarig frost kan den slite, helt sikkert mye mer enn blåskjella! Kan det skyldes at det har blitt mindre utslipp akkurat lokalt i området? Det er ikke godt å si hva det er, så det blir foreløpig bare synsing. En ting som er sikkert, er at havet her har noen mennesker som følger med på utviklingen og som bryr seg om akkurat dette spesifikke havområdet. Det er fint å tenke på.

Nysgjerrigheten lenge leve!

Rundt meg hører jeg lystig summing og prat. Jeg ser noen som peker og spør hva som er hva. Anne Lise lyser opp av disse spørsmålene. -Jeg er opptatt av å få folk til å oppdage mangfoldet av tang og tarearter i havet. Målet er at andre skal kunne legge merke til at det finnes mer enn bare rar konsistens og én tangart i havet. Da er det kjekt å se at det virker, at folk er nysgjerrige og stiller spørsmål. Det indikerer jo at man har blitt mer oppmerksom.

Det er alltid mange tilleggsspørsmål som dukker opp når man er nybegynner med påbegynnende kunnskap, og står ute i felt. Hvordan skal man sanke for å ikke skade tangen, for eksempel? Hvor fort vokser den ut igjen? Og hvor gammel kan den bli? Noe kan jeg selv observere også, for eksempel hvordan de ulike artene vokser og på hvilket substrat, altså hva de vokser ut ifra. Vi lærer oss at noen arter kan vokse på selve tangen! Slik som grisetangdokke (Vertebrata lanosa), også kalt trøffeltang, som vokser på grisetang (Ascophyllum nodosum) Denne smaker virkelig trøffel.

Trådalger, alger som på folkemunne kalles «lurv», kveler tangen de vokser på, i motsetning til tangdokkene. Lurven elsker næring, og kommer der det blir for næringsrikt, som for eksempel der det er avrenning fra jordbruk eller kloakkutslipp. Her vi er finner vi heldigvis bare noen tang med litt lurv på seg.

Nettene begynner å fylle seg opp og tiden går alt for fort, slik den gjør når man har det fint.

De fleste av oss vil egentlig bare bli ute, sanke mer og nyte sola. Den har vært sårt savnet her på Østlandet. Det har vært en lang vinter, og dette kjennes som en av de første, offisielle vårdagene. Dessuten er det vakkert ute her vi er, på et skjær i Engelsviken – en skjult skatt. Men, vi begynner å bli sultne. Tiden for å smake min aller første ferske tangbit, er nå.

Tang (og tare) i maten

Vi sanket ikke tare denne dagen, for den er ofte å finne på to meter og dypere og vi hadde ikke riktig utstyr, men det trengte vi heller ikke. Vi fikk med oss noen bærenett fulle med tang, nok til å lage 3-retters middag til alle sammen og ha med oss litt hjem for gjødsel til plantene.

Men først var det lunsj. Vi fikk servert salat og det jeg tror må ha vært min favoritt: knekkebrød laget med tang med tangsmør til. Knekkebrødet består av tang og masse frø, så det er dermed helt glutenfritt også. Når tangen blir blandet med usaltet vann, blir den slimete. Dette høres kanskje ikke spesielt appetittlig ut, men man merker jo ikke dette i et knekkebrød. Tangblandingen vil nemlig fungere som et bindemiddel, slik at alt henger sammen – så i stedet for et annet bindemiddel, som for eksempel egg, kan tang altså brukes. Det er ganske stilig! I tillegg fikk vi servert smør med litt ulike tangarter, blant annet en med trøffeltang. Da forstod man virkelig hvorfor den blir kalt trøffeltang. Selv er jeg ikke spesielt glad i smaken, men for de som elsker trøffel vil jeg absolutt anbefale å teste ut trøffeltang.

Når energilageret var fylt opp, var det tid for å lære å renske tang. Dette hadde jeg ikke tenkt så mye på før vi stod der, men selvfølgelig er dette også nyttig å kunne. Man skjærer av det som er lurvete, hullete og ser lite appetittlig ut. Også de mørkeste delene av tangen skjæres av, men ikke forgjeves. Alt avskår ble samlet sammen og vi lærte at det kunne legges i en bøtte med vann, så ble det som et slags litt slimete «avtrekk» som man kunne vanne plantene med. Tangen kan man plassere rundt omkring i hagen og rundt busker for å unngå at brunsnegler lurer seg inn på plantene – de er tydeligvis ikke så stor fan av tang. Dette tenker jeg å få testet i løpet av sommeren, så det er alltid nyttig med slike tips.

Blæretang har vi nesten overalt langs hele Norges kyst. Om vi skulle valgt en nasjonaltang, så ville det nok faktisk blitt denne. Den er også utrolig lett å sanke og kan brukes til mer enn man tror. Bare ikke sank tangen som ligger helt oppe på stranden, den er ikke så god. Blæretang er en brunalge, og som andre brunalger har den også en del glutamat, eller umami. Den har derimot ikke like mye av det som andre tangsorter jeg liker å bruke. I tillegg er det ikke bra å spise for mye blæretang, da den kan virke lakserende. Det blir en kjip avslutning på tangmåltidet!

Jeg simpelthen elsker koreansk grill. Det serveres litt som taco, men du bruker misoeller, salatblader som skjell i stedet for tacoskjell. Som navnet tilsier, blir det også servert med koreanske spesialiteter, som kimchi og gode salater. Inspirert av koreansk mat har den her en fersk søl-salat, en lun blæretang og purresalat og noen andre digge garnityrer som garantert faller i smak. Jeg går ut fra at ikke alle har en liten bordgrill, men stekepanne på komfyren fungerer også kjempefint, selv om navnet sier noe annet!

Søl-salat

60 g fersk søl 40 g fersk fjærehinne
1 ss sesamolje
2 ss hylleblomsteddik, se sankeboka for oppskrift
1 ss miso
1 ss soyasaus
2 ss finhakket chili
2 ss finhakket koriander
1 ts honning

Skjær tangen i tynne strimler. Rør sammen alle de andre ingrediensene i en bolle. Bland sammen med tang og la den ligge i marinaden 30 minutter i kjøleskapet før bruk.

Blæretang

70 g blæretang
100 g gulrot, skrelt og vasket
1/3 purreløk, vasket
1 ss soyasaus
1 ss limesaft
1 ss honning
2 ss ristede sesamfrø
1 hvitløksfedd, finhakket
2 ss grovhakket persille

Kok opp en kjele med vann og litt salt, kok blæretangen i 30 sekunder og sil bort vannet. Skjær gulrot og purre i fine staver på størrelse med fyrstikker. Skjær opp blæretangen i samme størrelse. Stek tang, gulrot, purre og hvitløk i en varm panne med litt solsikkeolje. Når grønnsakene er blitt litt møre, har du i lime, soya og honning og rører godt rundt. Ta pannen av varmen og rør inn sesamfrø og persille.

Redaksjonen smaker på..

Denne teen kom vi over i nabolandet Sverige. Vi kan ikke minnes at tranebær smaker slik, men så er det også en stund siden vi har smakt tranebær. Den smakte ikke helt jordbær heller. Kanskje er det slik en kombinasjon av de to, tranebær og jordbær, skal smake blandet med svart te? Når det er sagt, smaken er mild og god! Og, ikke minst – den er økologisk, og da er det vel ikke noen hemmelighet at det raskt blir flere stjerner i margen fra redaksjonen. Dessuten ble vi inspirert til å lage en te av tranebær selv, mon tro om det kan la seg gjøre?

Redaksjonen anbefaler...

Disse kan du kjøpe i vår butikk: https://soppognyttevekster.no/produkter/, men det er faktisk ikke derfor vi reklamerer for disse. Vi har de i butikken vår av en grunn, og det er rett og slett fordi de er skikkelig praktiske å ha med seg på tur – de er nette, lette, laminerte. De kan bli utsatt for jord, regn og rusk, fordi de er lette å vaske av. Det gjør de flotte å ha med seg på tur. Så synes vi innholdet er supert, kanskje særlig for nybegynnere, men også for oss som trenger et lite sikkerhetsnett i baklomma når vi blir i tvil. Disse er perfekte for sesongen som starter nå!