EN AV (DE MANGE) fordelene med å bo i Norge, er at det vakre landet vi bor i er langt og for det meste ganske smalt. Det gjør det mulig for de aller fleste av oss å oppleve strandsonen i løpet av livet, og gjøre oppdagelser vi kanskje vanligvis ikke ville gjort i skog og fjell. Ja, det blir jo som vår egen kortreiste sydentur, hvor vi både kan få oppleve vakre sandstrender og regnskog.

I DENNE UTGAVEN har vi lyst til å inspirere dere til å utvide horisonten, og å lære litt mer om strandsonens store mangfold av nyttevekster, sopp og de helt egne naturtypene vi finner i det fantastiske kystlandskapet. Vi håper du vil bli så inspirert at du får lyst til å invitere både politikere og noen som jobber i kommunen din med deg på tur til stranda, slik at også fremtidige generasjoner av mennesker og andre arter kan få nyte godt av den i fremtiden, og ikke bare her og nå!

STRANDSONEN, som så mange andre naturområder, er nemlig under hardt utbyggingspress. Og fordi det er svært attraktiv for friluftsliv, rekreasjon og naturopplevelser akkurat langs strandsonen, er det nok derfor det er så attraktivt å bygge og bo der også! Noen har kanskje merket seg at det er områder som har blitt avstengt av private veier, hus

HAVETS ÆREFRYKT. Jeg har alltid vært en landkrabbe. Som barn tilbrakte jeg de fleste somrene mine til fjells, i kulper og bekker. Havet var noe vi besøkte en sjelden gang, og ofte først etter at bestemor hadde sagt mange nok ganger «Jeg trenger et ekte bad! Ferskvann teller ikke». Bestemor følte seg hjemme i havet, jeg følte meg malplassert og redd. Havet har alltid vært stort og endeløst, og jeg har forestilt meg at det kan spise meg levende. En følelse av at det kommer noe opp fra dypet og drar meg ned. Selv nede i fjæra har jeg fått panikk, tangen har framstått som slimete tentakler som kan snurre seg rundt anklene mine hvert øyeblikk og rura som sylskapere knivsegger som kan skjære meg til blods bare jeg nærmer meg. Havet og jeg har lenge hatt et anstrengt forhold. Jeg har fryktet det, samtidig som det alltid har trukket i meg, som en sirene – det lokker og kaller. Bølgene slår mykt og lekent. Smaken av saltvann på soltørka lepper, følelsen av varme svaberg under føttene, lyden av pappas stemme etter et morgenbad en sommer på 90-tallet; «vi legger oss her og tørker, Ingrid, kjenn sola varme». Lite gjør meg roligere. Lyden av bølgene og varmen fra svabergene kan hentes fram den dag i dag, selv her jeg sitter og skriver en grå og kald dag i november. Havet har vært et paradoks, en forelskelse i en du vet er litt for utilgjengelig. En som kan riste i deg, riste deg våken, men også sluke deg.

SØNNEN MIN, den fryktløse oppdageren, hjalp meg å gjenoppdage strandsona. Utenfor Hestmona.

EN SANKERS PSYKOLOGI. Fra psykologien har jeg lært at det er denne følelsen vi mennesker kan følge for å utvikle oss, «skrekkblandet fryd» viser oss veien vi kan gå for å lære. Hjerneforskning tilsier at denne følelsen indikerer at nevronene fyrer, det er masse hjerneaktivitet når vi kjenner denne følelsen. Nye nervebaner dannes. Nye stier gås opp, langs de små grå settes det nye T-merkinger (viser til turistforeningens merking av sti, red anm.). Nye ruter vi kan bruke. En av de aktivitetene som sender meg rett inn i en frydefull transe er sanking. Jeg får los. Jeg klarer ikke gi meg. Har jeg først sett en gul kantarell lyse opp den grønne mosebunnen, er det gjort. Nevronene fyrer. Fryd drar meg gjennom skogen på jakt etter flere skatter. Helt til mannen min sier at vi må hjem. Som et furt barn må jeg settes i bilen – jeg må grensesettes. Det er den eneste måten jeg klarer å slutte å jakte etter gull i mosedekte skoger. Evolusjonsmessig gir det mening. Det er lurt å få los når det er snakk om mat. Mennesker har levd som jegere og sankere i store deler av vår tid. Det ligger i DNAet vårt. Fryden har sendt meg på mange sanketokter, og sommeren 2021 sendte den meg ut til havet.

Å FØLGE FRYD TIL HAVET. Sommeren 2021 var sommeren jeg turte å bli kjent med havet, selv om jeg ble advart. «Havet i nord er røft.» «Det er stor forskjell på flo og fjære.» «se opp for hurtigbåten, den kan komme fort.» Den sommeren tok jeg sjansen. Jeg padlet hele Nordland sammen med sønnen min på fire, mannen min og hunden vår. Fra Brønnøysund til Andøya. Vi tilbrakte tre måneder i den norske skjærgården og fikk virkelig kjenne nevronene fyre. Vi fikk også kjenne på hva allemannsretten er verdt, og hva fri ferdsel i strandsona betyr

PADLETAK OG KRABBEFISKE. Det var sønnen vår som fikk oss ut til havet, han ville fiske krabber. Ligge på magen med snøre, knust blåskjell og klype. Se de komme tassende over sandbunnen, dra de opp og ha krabbe-kappløp over brygga. Han fikk oss ut til havet, mannen min og jeg hadde egentlig tenkt til å gå langs svenskegrensa på vår ferd mot Nordkapp som de landkrabbene vi er. Heldigvis lot vi oss overbevise av en fireårings entusiasme for krabber. Det fantes mer der ute i havet, jeg fant igjen noe av meg selv. Kysten vår er lang, den nest lengste i verden etter Canada, og den er tilgjengelig for de fleste av oss. Med to padlebrett, et telt og tre soveposer utforsket vi strandsona i behagelig tempo. Padlebrett er ikke effektive, de går sakte og oppfordrer til tilstedeværelse og utforskning.

Kystlinja vår fortjener å tas inn padletak for padletak, den er eventyrlig nydelig. Husene står spredt oppover den nordnorske kysten og bråket fra båter er mindre støyende jo lengre nord man kommer. Man får virkelig kjenne på bølgenes rolige rytme og la horisonten gi stillhet til tankene. Da vi dro hjemmefra fungerte hodet mitt som den sørlandske skjærgården, med tre scootere og fire båter i hvert felt, tankene var raske og rotete, men etter hvert fant de mer takten til de nordlandske fiskeskøytene. Havets rolige puls blir etter hvert min. Fra padlebrettene ser vi ned i det asurblå havet. Der nede ser vi oter, solstjerner, skjell og tang. Niser pruster og svære taskekrabber ligger som pansrede kjøretøy på sandbunnen. Norge er vakkert. Havet er vakkert. Et rike jeg endelig våger å se ned i og oppdage.

SAPIENS OG SANKERBLOD. I fjæra vasser jeg barbeint, mellom tang, tare, eremittkrepser, anemoner og kråkeboller. Sønnen min er fryktløs og jeg må spille med. Jeg kan ikke la min frykt bli hans. Han oppdager, og jeg gjenoppdager fjæra sammen med ham. Tangen kiler meg varsomt og rura gir meg ikke et eneste kutt. Edderkoppkrabber og anemoner skvetter unna fingrene våre. Hadde det ikke vært for min sønns nysgjerrighet hadde jeg aldri forsøkt å ta på det jeg trodde var en kråkebolle. Det var en anemone. Det jeg trodde var pigger var myke grener. Min sønns nysgjerrighet vekker min egen fryd, og verden er ikke så skummel som jeg trodde så lenge du spiller på lag med den. Vi sanker og fisker. Plukker skjell og tang.

På kvelden ligger vi under midtnattsola og lytter til lydbok. Vi hører på boken Sapiens, om mennesket historie og opprinnelse. Hvordan vi levde fritt i naturen, og fulgte dens rytme og lys. Sanket etter sesonger og hadde kunnskap om alle nyttevekstene der ute. Det føles fortsatt så riktig og ekte å leve på den måten, i takt med verden rundt oss – i samspill med den. Ifølge boken var det hveten som domestiserte oss, den «lurte oss» til å vanne den, til å få livet vårt til å spinne rundt denne ene planten. På ferden mistet vi kunnskap om alt det andre der ute. Det er kanskje dette følelsen av fryd ønsker å minne meg på, at det finnes en ukjent verden der ute som jeg har glemt, men som mine forfedres DNA husker. Frydefullt viser forfedrene mine sitt avtrykk hva jeg har glemt og hvem jeg er: En sanker.

ALLEMANNSRETTEN. Den norske skatten jeg verdsetter mest etter denne padleturen er «allemannsretten ». Uten den hadde jeg ikke fått følge min nysgjerrighet gjennom vårt langstrakte rike. Jeg hadde blitt stoppet av gjerder og skilt. Vi måtte padle forbi mangt et fiskeoppdrettsanlegg, men med unntak av disse svingene, rundt store plastringer, er skjærgården vår intakt og tilgengelig. Den plukkes for plast og den tas vare på. I nord er det langt mellom husene, og det finnes en og annen holme å sette opp teltet på. I motsetning til Sør, Øst- og Vestlandet har ikke strandsona blitt bygget ned så mye enda. Den er tilgjengelig for den som vil oppdage sin indre nomade, og den er tilgjengelig for dem som omfavner sin barnslige nysgjerrighet og fryd. Heldigvis.

N ede på strandenga vokser noen av våre aller beste, smaksrike og ville matplanter. Fra tidlig om våren gjelder det å følge med, for disse plantene dukker opp tidlig. Aller først kommer strandkvannen, med strandkjeksen hakk i hæl. Skjørbuksurten har vi kunnet sanke blader fra på strandenga hele vinteren. Når våren kommer går den raskt i blomst og pryder området med sine mange hvite, små blomster. Møt våren og gourmetplantene på strandenga.

FJÆRESAULØK – NORDENS KORIANDER. For noen år siden tok jeg med meg mange dyktige kokker fra Stavangerregionen ned til strandengene mellom Tungenes fyr og Sandestranda i Randaberg kommune. Den mest kjente av kokkene var Roger Asakil Joya, som i en årrekke har kunnet skilte med en Michelin- stjerne på restauranten sin Sabi Omakase i Stavanger. Av alle de ville plantene jeg viste fram på turen, var det fjæresauløken (Triglochin maritima) som vekket Michelin-kokkens interesse aller mest – og det er ikke så rart. Fjæresauløken har kallenavnet Nordens koriander og er virkelig en gourmetplante. Den smaker faktisk som koriander. Bladene til fjæresauløk er sukkulente strå, glatte, lange og tynne. Bladene er buet på den ene siden og flate på den andre, slik at tverrsnittet av bladene blir en halvsirkel. Kun bladene brukes i mat.

Jeg bruker aldri mye fjæresauløk. Det er fordi fjæresauløk kan inneholde blåsyreholdige glykosider, og kan derfor være giftig i større mengder. Å steke eller dampe fjæresauløken reduserer blåsyren, men tar samtidig bort den gode koriandersmaken. Jeg bruker derfor fjæresauløken frisk som urtekrydder, men kun i helt små mengder. På turen serverte jeg kokkene en liten smårett der 2-3 blader av fjæresauløk ble servert oppå Rugsprø med tynne skiver av fersk laks, litt soyasaus og limesaft. Det er tilstrekkelig med bare noen få strå av fjæresauløk for å få en god smak. Se oppskrift på denne retten i artikkelen.

TANGMELDE OG STRANDMELDE er ganske like, men hvis du studerer dem godt kan du bli god på å skille dem.

STRANDSTJERNE – STRANDENGAS SPISELIGE FØRSTEDAME. Med sine salte, sukkulente blader er strandstjerne (Tripolium pannonicum) noe av det ypperste vi kan spise av blader fra naturen. Bladene er milde på smak og behagelig salte. De kan brukes friske i salat, men også dampes lett og brukes som grønnsak.

Strandstjerne er også kjent under navnet strandasters. Om sommeren kommer vakre blåfiolette blomster, og det er når strandstjerne blomstrer at vi virkelig ser at hun er strandengas førstedame. Et vakrere syn på strandenga skal du nemlig lete lenge etter. Blomstene og blomsterknoppene egner seg godt som garnityr.

Det er vanskelig å forveksle strandstjerne med andre planter. Den vokser også gjerne sammen med fjæresauløken.

STRANDKJEKS – NATURLIG AFRODISIAKUM. Strandkjeks (Ligusticum scoticumer) er det ville alternativet til den tradisjonsrike hageplanten løpstikke. Jeg synes strandkjeks er mye bedre å bruke i mat sammenlignet med løpstikke, særlig på våren når bladene er ekstra milde på smak. Lukten fra bladene minner om både løpstikke, selleri og persille. Strandkjeks kan man finne langs hele kysten, og den vokser på strandberg og steinete strandenger. Strandkjeks har rykte på seg for å være et naturlig afrodisiakum .

Hakk unge blader og stilker av strandkjeks og ha dem i kjøttkaker og karbonader, bruk bladene i supper og gryter, eller som et urtedryss på potetmos. Når bladene er helt nyutsprunget, kan de brukes friske i en blandet salat.

TANGMELDE – SALT VILL SPINAT. Tangmelde (Atriplex prostrata subsp. Prostrata) vokser på tangvoller og sandstrender ved sjøen. Jeg sanker tangmelde hele sommeren. Bladene bruker jeg på samme måte som spinat. De kan stekes i litt smør, saltes og pepres og er godt tilbehør til det meste. Om du ikke bor ved sjøen er meldestokk et godt alternativ. Meldestokk kan brukes på samme måte som tangmelde, men mangler den ekstra salte smaken. Både tangmelde og meldestokk er i slekt med spinat.

SKJØRBUKSURT. Skjørbuksurt (Cochlearia officinalis) vokser langs hele kysten vår, er eviggrønn og kan sankes hele året. På Svalbard, Bjørnøya og Jan Mayen vokser polarskjørbuksurt som kan brukes på akkurat samme måte.

Tradisjonelt blir bladene og unge stengler av skjørbuksurt kokt og brukt på samme måte som kål i supper eller stuing. Smaken på bladene er skarp og sennepsaktig. Friske blader av skjørbuksurt egner seg spesielt godt til fiskeretter, brukt i klarnet smør/ghee, pesto eller i majones. Blomstene er fine å bruke som garnityr.

STRANDKVANN – HAR NAVNET FRA SELVESTE ERKEENGELEN. Strandkvann (Angelica archangelica subsp. litoralis) er en skjermplante som før den kommer i blomst kan forveksles med andre store skjermplanter, der noen også er giftige. Når strandkvannen står i blomst med sine gulgrønne og runde blomsterskjermer, kan den ikke forveksles med andre skjermplanter. De andre skjermplantene har hvite blomsterskjermer. Det er derfor når strandkvannen blomstrer du tryggest kan sanke blader og stengler av strandkvann uten å ta feil.

Om du ikke bor ved sjøen, kan du finne fjellkvann i Innlandet. Nord i Norge kan fjellkvannen også vokse langs kysten. I Vossatraktene dyrkes den ekstra søte vossakvannen. Alle disse kvannplantene har de samme gulgrønne blomsterskjermene og kan brukes til mat på samme måte.

Jeg sanker først og fremst blader og unge stengler fra strandkvann. Stenglene bruker jeg til å smakstilsette saft, syltetøy og sirup. Bladene tørker jeg og bruker til te. Teen smaker som kinesisk te og skal være ekstra god for fordøyelsen. Frøene til strandkvann kan brukes som suppekrydder.

Advarsel: Du må være forsiktig når du sanker kvann fordi plantesaften er fototoksisk og gir brannsår på huden i kombinasjon med sollys. Bruk derfor alltid hansker. Er du uheldig og får plantesaften på huden, vask deg grundig i sjøen med en gang. Vær forsiktig også når du håndterer planten på kjøkkenet.

OPPSKRIFTER SOM PASSER GOURMETSANKEREN. Det finnes en gruppe sankere jeg kaller for gourmetsankere. En gourmetsanker er en sanker som alltid planlegger nøye hvor sankingen skal foregå og hva som skal sankes. I forkant har gourmetsankeren i detalj tenkt ut hvordan plantene skal brukes i aktuelle matretter. Plantene blir gjerne plukket i ulike stadier og konservert på ulike måter. Selv planter som bare egner seg som garnityr, er i gourmetsankerens søkelys.

Her følger en oppskrift på tangmeldesuppe som passer godt til gourmetsankeren. Vanskelighetsgraden er høy i et sankeperspektiv. Det er bare et par uker i året de ville plantene som inngår i oppskriften er i sin beste sesong samtidig, og plantene vokser ikke på samme sted. Tangmelden vokser på strandenga, ramsløken på skogbunn og skvallerkålen må sankes et sted der det fortsatt er unge skudd å finne. Har du en gourmetsanker i deg, kan du ta utfordringen og bruke oppskriften på denne tangmeldesuppa som et utgangspunkt. Får du ikke tak i alle disse ville plantene, er det forslag i oppskriften til planter å erstatte med.

NÅR MAN FARGER garn med sopp, må man ofte beise garnet med metallsalter, men dette slipper man som regel å gjøre når man farger med lav på grunn av lavens innhold av lavsyrer. Mange laver gir gule og grønne farger når vi bruker den enkle kokemetoden. Ønsker vi derimot å få frem blå farger slik vi kan oppnå fra messinglavene (Xanthoria sp.), eller fiolette farger slik som fra fargekorkje (Ochrolechia tartarea) og navlelavene (Umbilicaria sp.), må vi gjære laven etter ammoniakkmetoden og fremstille en lavpasta før fargingen begynner. Den gråbrune laven, blærelav (Lasallia pustulata), gir fantastiske flotte rødlige og fiolette farger både på ull- og silkefiber, men for å oppnå dette må laven først gjæres. Benyttes kokemetoden som er den vanlige når vi farger med lav, får vi ingen røde farger. Det er greit å merke seg at oppnådd rødfarge på garnet falmer.

FARGING MED LAV har lang tradisjon her i landet – plantefargerne farget nemlig også med lav. Borgny Bjørklund skrev artikkelen Farging med blærelav i Våre Nyttevekster i 1993. Det så spennende ut, så jeg noterte meg oppskriften på lavpastaen, men laget ingen den gang.

Mitt første møte med farging med blærelav, var på det åttende internasjonale soppfargersymposium i USA i 1997. Karen Diadick Casselman, en kunnskapsrik lichenolog fra Nova Scotia, holdt sin demonstrasjon Magic, mystery and mayhem: ammonia method (AM) lichen dyes. Det var ikke mange fargere som møtte opp, men jeg var blant de nysgjerrige. Farging med lav hadde ingen plass på et soppfargersymposium. Her farget man med kjuker, piggsopper og kjøttfulle skivesopper, slik vi hadde lært av Miriam Rice. Karen Casselman møtte stor motstand fra soppfargerne: Altfor mye ammoniakk i fargebadet og ullgarn tåler ikke den sterke ammoniakken. Ja, det stinket ammoniakk i lokalet. Det var opprør, men du verden for en flott rødfarge det var på garnet hun trakk opp av fargegryten.

SOPPFARGERNE HADDE gjennomført mange vellykkede kurs i soppfarging her i landet siden starten på 1980-tallet. Nå var det på tide å holde et kurs hvor det bare ble farget med lav. Foruten å farge med de vanlige lavene slik som islandslav (Cetraria islandica), fargelavene (Parmelia sp.), kvistlavene (Hypogymnia sp.) med flere, inspirerte Karens demonstrasjon også til å ta med blærelaven. To andre ammoniakk-laver, fargekorkje og vanlig messinglav, inngikk også i kurset som ble holdt i mai, 2005. Blærelavpastaen som ble benyttet var en modifisert oppskrift etter Borgy Bjørklund, og pastaen stod til gjæring i bare én uke! Fargeresultatene var vellykkede, men rødfargen falmet fort. Lavpastaen kan gjemmes i flere år. Den vil nok tørke inn, men kan løses igjen i vann, og pH må muligens justeres litt.

SENSOMMEREN 2007 møtte jeg Karen Casselman igjen. Hun var på Norgesbesøk og på et husflidstreff på Bragdøya, delte hun igjen sine erfaringer om blærelaven. I oppskriften var mengden ammoniakk nå redusert. Dessuten hadde hun erfart at hvis pastaen ble gjæret i opptil 16 uker, ikke bare fire som hun tidligere hadde anbefalt, ble lysektheten bedre. Fargeprosessen hadde hun også endret på: Når garnet hadde ligget i fargebadet i en time ved 80 grader, ble det kjølt ned. Neste dag ble badet varmet opp igjen til 80 grader og garnet farget i en time. Garnet ble avkjølt i badet og tatt opp, men ble skylt først etter å ha hengt til tørk i to dager. Denne metoden «tørk først, skyll/ vask senere» gir sterkere farge på garnet og bedrer lysektheten.

Så i 2014 inviterte Forum for soppfargere til et nytt kurs i lavfarging, og denne gangen ble Karens nye oppskrifter fulgt til punkt og prikke, se foto av garnet. En fantastisk sterk rødfarge på garnet ble oppnådd og var resultatet av lang fermentering og to ganger farging; garnet var ubeiset. Det viser at tålmodighet og god tid, gir gode resultater. Men har man ikke det, går det greit å bruke Borgny Bjørklunds metode.

Blærelav tilhører slekten (Lasallia). Andre navlelaver i slekten (Umbilicaria) egner seg også til farging og gir tilsvarende gode fargeresultater. Umbilicaria-artene forekommer mange steder, også i innlandet og til fjells.

LITTERATUR
Bjørklund, B. 1993. Farging med blærelav. Våre Nyttevekster 4/1993, 112-113.
Casselman, K.D. 2001. Lichen dyes. The new source book. Dover publications, Inc. Mineola, New York. ISBN 0-486-41231-8. Holien, H., Tønsberg, T. 2023. Norsk lavflora. Fagbokforlaget. ISBN 9788245044362.

KORT OM LAV

Laver er en symbiose (et samliv) mellom sopper og fotosyntetiserende organismer slik som alger eller blågrønnbakterier. Ca. 20% av alle kjente sopparter lever som lav. Det finnes et stort mangfold av laver på trær, på bakken, på fjellet, ja, nesten overalt! Lav er synlig hele året, har høy verdi for klima fordi den blant annet reflekterer solvarme (albedo) og driver fotosyntese, og lav er også mat for flere dyr. Lav kan faktisk brukes som en indikasjon på forurensning fordi de er så sensitive for ytre påvirkninger. Dessuten er de som noen kunstverk i seg selv.

BLÆRELAV (Lasallia pustulata)

Blærelav er en bladlav med gråbrunt tallus og karakteristiske blærer på oversiden, og den er festet til underlaget i et punkt.

Tallus: 10-20 cm i diameter gråbrun overside og svart underside

Voksested/utbredelse: Vokser på bratte berg langs sjøen med mye fuglegjødsel. Vanlig i kyststrøk i Sør-Norge; ellers spredte forekomster i Nord-Norge og i Innlandet.

Pigmenter: Gyrophorsyre

MANGE VET hvor viktig det er å bevare den tropiske regnskogen, men nordmenn flest vet ikke at også de opprinnelige norske skogene har unike og truede naturverdier. For eksempel har vi regnskoger i Midt-Norge, med lavarter som er mer truet enn den velkjente pandabjørnen. Jeg tenker selvsagt på den svært sjeldne trønderlaven (Erioderma pedicellatum), som står på den norske rødlista og på Verdens naturvernunions (IUCN) globale rødliste som kritisk truet. Nettopp arter av lav brukes som indikator både på ulike skogtyper, men også for å skille ut regnskogene våre fra andre skogtyper.

REGNSKOGSHOGST. I 2002 avslørte Natur og Ungdom ødeleggende hogster i regnskog i Trøndelag. Avsløringene førte til økt vern av regnskog.

UTTRYKKET REGNSKOG er mest brukt om fuktige skoger i tropiske strøk, men også på høyere breddegrader her hos oss finnes det regnskog. De deles inn i boreonemorale og boreale regnskoger. De nordlige regnskogene er på en måte de litt mer beskjedne lillesøstrene til de tropiske regnskogene. Her finner du verken store apekatter, kjempesommerfugler eller dovendyr. Men skogene har til felles at de er fuktige og frodige, fulle av sjeldne arter og truet av ødeleggende skogsbilveier og hogst. Regnskogene langs kysten er noe av det mest unike vi har av skogsnatur i Norge og er truede skogtyper som regjeringen har et internasjonalt ansvar for å bevare.

Du kan finne småflekker av regnskog langs kysten av Nord-Irland og Skottland, litt langs kysten av Portugal og på regnsiden av Alpene, men Norge er det eneste landet i Europa med regnskog over noe større områder. Vi må over til vestkysten av Amerika for å finne tilsvarende skoger, men der består regnskogene av andre treslag og arter som lever på trærne. Dermed er våre regnskoger helt unike i internasjonal sammenheng. Av kjente regnskogstyper her til lands har vi boreale regnskoger av gran i Nordland og Trøndelag, regnskog av furu på Nord-Vestlandet og regnskog av edelløvtrær på Vestlandet. I tillegg til ulike lavsamfunn, kjennetegnes regnskogene av at mange moser og av og til også bregner, som sisselrot (Polypodium vulgare), som ellers er knyttet til bunnsjiktet her også vokser epifyttisk, altså på trærne. Når det gjelder sopp, ser det ut til at det er relativ fattig kjukeflora i ytre kyststrøk. En årsak kan kanskje være at nedbrytningen går raskere i disse fuktige skogene.

BÅDE REGNSKOGENE OG SUMPSKOGENE langs kysten vår kjennetegnes av høy luftfuktighet. Å komme inn i en boreal regnskog i Nordland, en boreonemoral regnskog i Vestland eller en sumpskog langs kyststien i Vestfold er som å komme inn i en annen og mye fuktigere verden. Fuktigheten, kombinert med milde vintre gjør at slike kystskoger er gode leveområder for arter som ikke liker seg andre steder. I temperert regnskog med eldgamle asketrær langs Tungesvikstranda i Etne, kan man finne supersjeldne lavarter som har sine nærmeste slektninger i tropisk regnskog. I boreal regnskog i Midt-Norge finner man et eget lavsamfunn kalt trøndelagselementet som består av ulike arter som opptrer sammen når forholdene ligger til rette. Og langs kysten av Vestfold ser vi at sisselrot har krøpet opp i trærne og at mange lavarter som liker seg i regntunge vestlandsstrøk også liker seg her.

Men selv om østlandske kystskoger kan ha noe regnskogsinteriør, er det gjennomgående for lange tørkeperioder og verken høy nok nedbørhyppighet eller tåkedannelse til å kvalifisere som regnskog. Lengre inn i landet derimot, finnes det regnskogslokaliterer også, særlig i fuktigheten rundt høye fossefall, som Tegningsfallet i Hedmark, der biologene i Biofokus fant igjen den nær utryddete trønderlaven(!) og i huldresamfunnene langs bekkekløftene i Oppland. Det er altså mengden fuktighet, uavhengig om den kommer fra nedbør eller som tåke fra fossefall, bekk eller hav, som er avgjørende.

NORGE HAR I UTGANGSPUNKTET en vakker og variert skognatur, med sjeldne arter og naturtyper. Men vi har lite igjen av den opprinnelige skognaturen, særlig fordi det intensive skogbruket, med sine flatehogster og granplantasjer, har omformet mye av skogene våre og trærne hogges lenge før de blir biologisk gamle. Denne intensive bruken har gjort at skogen er det økosystemet som er i dårligst tilstand i henhold til norsk naturindeks. Halvparten av de truede artene i Norge lever i skog, og mange av dem er i ferd med å forsvinne nettopp fordi de er avhengige av gamle og døde trær. Det haster derfor å redde det lille som er igjen av de unike og intakte naturskogene våre og særlig de få kystnære skogene våre som står igjen mellom utbygging, hogst og veier. Selv om vi har en lang kyst, er det ikke mye gjenværende skog i den berømte kyststripa vår.

IFØLGE BIOLOG Håkon Holien finnes det bare rundt en prosent igjen av den opprinnelige boreale regnskogen. I Vestfold finnes det også kun en prosent igjen av det opprinnelige edelløvskogsbeltet langs kysten. Og selv om alle kystnære skoger er hardt presset, står det kanskje aller verst til på Østlandet der nordmenn flest bor.

Vi sprer oss stadig mer utover. Vi bruker opp stadig mer natur og det har gått hardt utover skogene, særlig de kystnære. Om man sjekker kyststripa langs Oslofjorden på Google Maps, der det opprinnelig har vært et heldekkende skogbelte, ser vi at det kun er bittesmå flekker igjen på kartet. I tettbygde strøk forsvinner de små skogflekkene bit for bit og om vi ikke snart setter en stopp, vil det ikke være mer igjen – utenom de få skogreservatene som finnes. De små skogflekkene blir som øde øyer i et hav av utbygging, jordbruk, byer og tettsteder, veier og hogstflater.

Og langs kysten av Sørlandet, Vestlandet og nordover er også mye av kystskogene gjort om til plantefelt med fremmede treslag, som dessverre sprer seg inn i de naturlige skogene og i skogreservatene, der de fortrenger den hjemmehørende naturen.

HELDIGVIS HAR mange av de karakteristiske lavartene i kystskogene evne til å spre seg langt, som trønderlaven (Erioderma pedicellatum), men for at det skal være håp for artene må de sjeldne og fuktige skogene bevares og få lov å bli gamle. For jo eldre trærne blir, desto flere sjanser har lavens soppsporer mulighet til å treffe riktig tre på riktig sted.

Vil du lære mer om kartlegging, og hvordan du kan bli en kartlegger? Les mer på sabima.no

Å KARTLEGGE NATUR betyr å finne og registrere planter, dyr og sopp og andre arter der ute i naturen. Funnene registreres i en database som gir oss verdifull kunnskap om naturen. Kartlegging av artene våre er rett og slett utrolig viktig for å få mer kunnskap om naturen vår. Kartlegging øker også bevisstheten rundt arter for ens egen del, gir ofte en bratt læringskurve sammen med stor glede til dem som utfordrer seg selv – bare spør en kartlegger! Kartlegging av natur gjøres av både profesjonelle og amatører, så det er ingen krav om at man skal være ekspert. Som regel går man turer med andre som er gode på ulike ting, og mange får et stort læringsutbytte av det hele.

EN SKIKKELIG BONUS med å kartlegge? Akkurat du kan være med på å redde virkelig verdifull natur. Ja, til og med sjelden natur! For å drive god naturforvaltning trenger man jo kunnskap om artene. Hvor lever de? Hvor mange er de? Går det bra med dem? Særlig trenger vi kunnskap om naturområder vi antar er spesielt verdifulle. I dag mangler vi enda betydelig kunnskap om viktig og verdifull natur i Norge; natur som ivaretar det biologiske mangfoldet. Og det ønsker vi jo.

KUNNSKAP OM ARTSFUNNENE brukes direkte i arealplanlegging. Gjennom frivillige kartleggeres artsfunn som registreres i Artsobservasjoner blir kunnskapen umiddelbart tilgjengelig for forvaltningen, forskere og andre som jobber med funn av arter. For eksempel kan artsfunnene hos kommuner og statsforvaltere bidra til å hindre naturinngrep der det finnes truede arter. Kunnskapen blir også tilgjengelig for de som jobber med å skrive eller følge opp handlingsplaner slik at de får informasjon om hvor artene lever er, hvor stor bestanden er og om det for eksempel er behov for skjøtsel.

PÅ NEDRE EKORNRUD i Nordre Follo i Viken fantes det indikasjoner på at det var høye naturverdier. Et verdifullt skogsområde, men med stort press fra areal- og bruksendringer. Follo soppog nyttevekstforenings (FSNF) ante råd, og la sitt kartleggingsprosjekt i 2023 nettopp til Nedre Ekornrud i Nordre Follo, Viken. Med utgangspunkt i kommunens reguleringsplan for Nedre Ekornrud- området og NINA Rapport 1577c, Kartlegging og verdisetting av naturmangfoldet i forbindelse med områderegulering for Nedre Ekornrud, revidert utgave, valgte de å legge kartleggingen til den nordøstre delen av området. Hovedfokus var den boreale lauvskogen med gammel ospeskog i den nye lokaliteten Peder Sletners vei, som ble vurdert som lokalt viktig (C-lokalitet) av NINA. I tillegg til kompetanse på sopp har FSNF også medlemmer med god kompetanse på karplanter og moser. Kunne de dokumentere viktigheten av dette områ- det? Og hva med områdene rundt, både innenfor og utenfor reguleringsplanen? Ved å gjennomføre en systematisk artskartlegging høsten 2023, skulle svaret komme av «seg selv».

DET BLE NI TURER, og funn av 115 sopparter, 189 karplantearter og 36 mosearter, og alle som en ble lagt inn i Artsobservasjoner i løpet av 2023. Noen sopper var så vanskelige å bestemme at de måtte sendes videre til andre eksperter.

DE NÆR TRUEDE RØDLISTEARTENE elfenbensslørsopp (Cortinarius barbatus), dådyrslørsopp (Cortinarius epipurrus) og stor sliresopp (Volvariella bombycina), er signalarter som indikerer verdifull natur! Hurra. Tenk at vi har slike områder intakt enda, det er nydelig å tenke på. Vi er heldige.

SEKS RØDLISTEARTER av planter ble også notert, slik som ask (Fraxinus excelsior) som er sterkt truet, lind (Tilia cordata) som er nær truet, alm (Ulmus glabra) som er sterkt truet sammen med snau vaniljerot (Monotropa hypopitys subsp. hypophegea) som er nær truet og aksveronika (Veronica spicata) som er sårbar på rødlista. Til tross for at aksveronika står utsatt på en knaus mot en fylling som er i dette området, holder den jammen meg fortsatt stand.

OGSÅ FREMMEDARTER er viktig å rapportere inn. Fremmedarter med svært høy risiko for spredning slik som mongolspringfrø (Impatiens parviflora), fagerfredløs (Lysimachia punctata), høstberberis (Berberis thunbergii), hagelupin (Lupinus polyphyllus), kanadagullris (Solidago canadensis), hageeple (Malus domestica), hvitsteinkløver (Melilotus albus), krypfredløs (Lysimachia nummularia) og parklind (Tilia ×europaea) er alle registrert i området, og fyllingen som ligger tett inntil dette området har en større ansamling av problematiske fremmedarter, slik som hagelupin, kanadagullris, fagerfredløs, og parkslirekne.

OG RESULTATET? Et område med sjeldne og verdifulle arter som får leve litt lengre uten å bli slambehandlingsanlegg eller slettet med jorden, eller hauger med slam og jord, som nok en fasilitator for spredning av fremmedartene i området. Et område som blir bevart, med et robust økosystem av ulike sårbare arter som vi trenger og ønsker både nå og inn i fremtiden. I tillegg til slambehandlingsanlegget er det også en stor boligutbygging som ble stanset, og det skal til og med jobbes med restaurering av hele området. Et tiltak som heldigvis begynner å bli stadig mer aktuelt, særlig nå som FN har bestemt at 2021-2030 skal være verdens tiår for restaurering av økosystemer.

HURRA! Kartlegging nytter! Og vi er stolte av dere FSNF, takket være innsats fra blant annet dere kunne et område nå bli bevart. Alle monner drar. Tusen takk til dere.

Vi håper at flere lar seg inspirere og tar med seg lupe og notatblokk ut på tur, og vi ønsker å takke alle foreningene rundt om i det langstrakte land for deres viktige kartleggingsinnsats!

Takk til Ann-Cicilie Svendsen om tips til denne saken. Og en ekstra stor takk til Bente Rian, Dag Hovind og Kristoffer Bøhn

Deler av denne teksten er hentet fra Sabima (i.d.). Kartlegging av natur.
https://www.sabima.no/kartlegging/kartlegging-av-natur/
Rian, B., & Hovind, D. (2023). Rapport fra artskartlegging på Nedre Ekornrud, Nordre Follo, Viken (høsten 2023). Kartleggingsnotat fra FSNF.

DET VAR UNDER HØSTSOPPTREFFET i 2023 jeg ble gjort oppmerksom på at det fantes noe som heter øysopping. Som en tidligere reisevant person har jeg selvfølgelig vært borte i øyhopping, og jeg har til og med gjort det selv i Thailand i 2010 (før jeg innså at man kanskje bør begrense reising med tanke på klimautslipp). Men øysopping? Det var noe helt nytt. – Hva innebærer det, lurte jeg på, fryktelig nysgjerrig. – Vi hopper rundt på ulike øyer og kartlegger sopp, kunne Reidun Braathen fortelle. Moss sopp- og nyttevekstforening hadde søkt om og fått midler til å kartlegge områdene på noen øyer i Larkollen i Moss. Det er ikke snakk om store summen, men nok til å dekke båttransport og litt annet praktisk, og ikke minst, til å kartlegge mulig verdifull natur som deretter blir rapportert inn (en forutsetning for å få godkjent midler). – Åh, for et genialt initiativ og konsept, tenkte jeg, og var rask med å spørre om jeg kunne melde meg på!

FOTO: MARIE FEIRING

DET VAR IKKE BARE JEG som syns dette var genialt. Konseptet øysopping ble også plukket opp av Fabelaktiv, et produksjonsselskap som blant annet lager underholdende TV for NRK. I dette tilfellet var de på sanketur etter noen godbiter de kunne vise frem om frivillighet i Norge på NRK, de hadde funnet veien inn i kalenderen til Norges sopp- og nyttevekstforbund, og ble like gira som meg når de leste om øysopping.

OG «PLUTSELIG» STOD VI DER hele gjengen, klar til avreise fra Støtvig hotell i Larkollen en vindfull og solfylt helg i oktober. Idéskaperne og arrangørene Reidun Braathen og Even Woldstad Hanssen fra Moss sopp- og nyttevekstforening hadde organisert alt. Vi andre, deltakere fra både Follo sopp- og nyttevekstforening, Indre Østfold sopp- og nyttevekstforening, og et helt TV-team med flere kamera, en gigantisk, pelsete mikrofon og en hund, kunne bare følge på. Klar til avreise. Med båt. For å se på sopp. På noen øyer.

ARRANGEMENTET SKULLE GÅ OVER to dager, og planen var å få kartlagt to øyer hvorav den ene kun hadde én registrert art fra før. Vi hadde fått følgende instruks i forkant:

Så til det kartleggingstekniske: Fint om de som har GPS og lupe tar det med i tillegg til kurv, kniv og eventuelt noen småbokser. Vi tar med papirposer, småesker og feltblokker. På Eldøya har vi vært et par ganger før, og pr. nå er det registrert over 100 arter der. På Kollen ligger det kun 1 registrering av sopp i Artskart, så der blir det ekstra spennende å utforske fungaen. Det er en del flått på øyene, og vi tar med en bra flåttspray, men anbefaler alle å kle seg fornuftig, og at dere sjekker dere nøye etter turene. Nå ser det ut til at været blir bra, det lover godt for to fine soppdager! Med vennlig hilsen Reidun

EN IVRIG KARTLEGGER. Ann-Cicilie Tiberius Svendsen med den majestetiske og nydelige matsoppen stor parasollsopp (Macrolepiota procera). Hun var med begge dagene og var en av oppdagerne til en art som ikke tidligere har vært registrert i artskart. På bilde i midten: blek parasollsopp (Lepiota oreadiformis) og til høyre: dvergrøyksopp (Bovista furfuracea). FOTO: MARIE FEIRING

JEG KLØDDE MEG I HODET. Øyene vi skulle besøke var små, og særlig på Eldøya var det jo særdeles mye strand. Ville vi virkelig finne noe særlig med sopp der? Det hørtes nesten for godt ut til å være sant.

Jeg har egentlig ikke tenkt over at det er så mye sopp å finne på stranda, men i soppmiljøet slutter man i hvert fall ikke å bli overraska. Så, hva fant vi? Det kan du både se og lese om her, i et lite utdrag fra Reidun Braathens rapport
Kartlegging av sopp på øyene Eldøya og Kollen, Moss kommune – oktober 2023
Både Eldøya og Kollen ligger innenfor Eldøya- Sletter landskapsvernområde.

ELDØYA består av litt plantet gran og furu, noe eik, bjørk og hassel, samt kratt og kalkrike engarealer, som de siste årene har blitt beitet av sau. Til sammen var det fra før registrert 129 sopparter. På årets tur ble det funnet hele 60 nye arter for øya, 155 funn ble registrert, tolv rødlistefunn av åtte forskjellige arter. Nitten bilder er lagt ut og fem av funnene er belagte, Ti arter var nye for Moss kommune, og fire av disse var heller ikke tidligere registrert fra Østfold. Disse artene var stastrevlesopp (Inocybe splendens) (sårbar på rødlista), dvergrøyksopp (Bovista furfuracea), stankridderhatt (Lepista densifolia) og en jordtunge (Geoglossum lineare). Denne jordtunga var kun registrert fire ganger før i Artskart.

Andre interessante funn var blant annet blek parasollsopp (Lepiota oreadiformis) som er sårbar på rødlista, beltevæpnerhatt (Clitocella popinalis) som er nær truet på rødlista og Geoglossum elongatum.
Her er fullstendig artsliste fra Eldøya: http://www.artsobservasjoner.no/Share/ViewSightingAsTable/8114874/EA231DC4

KOLLEN er ganske bratt og litt utilgjengelig, mye tett kratt og steinete grunn, men også noen fine strandenger både i sør og i nord. Her var det kun ett soppfunn registrert fra før – og det var stor parasollsopp (Macrolepiota procera). På vår tur ble det registrert 91 soppfunn, og 86 arter var nye for øya. Det var kun to rødlistefunn. En art var tidligere ikke registrert i artskart, hettesoppen Mycena luteovariegata. En annen interessant art vi fant var Phaeoclavulina flaccida. Denne korallsoppen vokste ute i en sanddyne sammen med marehalm. Den er funnet to ganger tidligere i kommunen, da på Jeløya. I en strandeng nord på øya fant vi grå grynmusserong (Dermoloma cuneifolium) (nær truet på rødlista), også denne arten var kun funnet to ganger før i Moss kommune.
Her kan du se hele funnlista fra Kollen: http://www.artsobservasjoner.no/Share/ViewSightingAsTable/8114887/BEBB7199

FIKK DU LYST TIL Å PRØVE øysopping? Kanskje du kan ta initiativet i din egen forening, eller følg med i kalenderen i 2025 – det går rykter om at Moss sopp- og nyttevekstforening har søkt om midler til en tur også i år!

KARTLEGGER DU ARTER? Hvert år lyses det ut midler til kartleggingsaktiviteter blant foreninger og medlemmer i Sabimas medlemsforeninger. Se mer på https://www.sabima.no/kartlegging/kartleggingsmidler/

EN STOR TAKK TIL Moss sopp- og nyttevekstforening, særlig Reidun Braathen og Even Woldstad Hanssen.

Den lille TV-reportasjen fra turen kan dere finne her:
https://www.facebook.com/watch/?v=773635947852018

Bestod prøven for soppsakkyndige: Sopptember 2022

Hvor mange sesonger har du vært med i Digital soppkontroll? Jeg prøvde meg på en vakt i 2022 og det ble en del vakter i 2023.

Hvor mange sopper kontrollerte du i appen i 2023: 3210 sopper

Hvordan er en typisk vakt i appen?
Jeg starter vakten med en kaffekopp i hånda og gjennomgår operatørchatten fra tidligere vakter, som alltid har noe nytt og interessant. Snart begynner det å plinge med nye soppbilder. Jeg ser nøye på hvert bilde, zoomer inn for detaljer, og ber om flere bilder når det trengs for å identifisere soppen. Sesongen har vært travel, noe jeg synes har vært utrolig gøy.

Hva er den mest spennende soppen du har fått tilsendt?
Noen slørsopper med fine farger har fanget min oppmerksomhet. Jeg blir også glad når jeg ser sjampinjonger og store parasollsopper.

Har du fått tilsendt en av de meget giftige soppene i appen, og i så fall hvilken?
Ja, både hvit fluesopp og spiss giftslørsopp fikk jeg tilsendt flere ganger gjennom sesongen.

Hva er den største forskjellen på fysisk og digital kontroll?
Den største forskjellen mellom fysisk og digital soppkontroll er at i den fysiske kontrollen kan man faktisk kjenne, lukte på og holde soppen i hånden – det er noe som kan være avgjørende for å kunne identifisere soppen. Å ta en hyggelig prat om sopp – det liker jeg!

Hvorfor vil du anbefale andre kontrollører å prøve seg i appen?
Det er praktisk og lett tilgjengelig, slik at man enkelt kan bidra. Appen gir også sjansen til å møte mange forskjellige sopparter, noe som er lærerikt og interessant. Det er en fin måte å bidra til at folk kan plukke sopp på en trygg måte.