Page 20 - Offisersbladet 0419

; BFOs leder

Utvikling av ny plan for vår sikkerhet

I disse dager er det innspurt på utarbeidelsen av det fagmilitære rådet som skal leveres den 8. oktober til
Forsvarsministeren. Med det mandatet som ble gitt tidlig på våren har dette vært et stort og omfattende
arbeid. Mandatet ga vide rammer og peker klart i retning av et styrket Forsvar. Derfor er det høye forventninger
til at dette synligjøres i rådet. Her er jeg optimist fordi det gjennom hele året har blitt gitt et klart uttrykk fra
Forsvarets ledelse om at dagens minimumsforsvar er for lite. Det samme minimumsforsvaret har også store
utfordringer når det gjelder bemanning. Dagens system med «leanmanning» har blitt underbemanning på
mange områder. Dette må adresseres klart og tydelig i rapporten som overleveres den 8. oktober. I hvert fall
hvis målet er å få et forsvar med bedre utholdenhet, robusthet og reaksjonsevne.

De senere år med overoptimistisk tro på at ulike personellreformer skal heve den operative evnen uten å fylle
på med mer personell har vist seg å ikke fungere. Dette gjelder særlig for utdanningskvotene på all utdanning.
Under og etter utdanningsreformen ser vi fortsatt at det er minimalt antall plasser. Under sitt forrige fagmilitære
råd var anbefalingen å ikke iverksette en omfattende utdanningsreform før OMT hadde satt seg. Dette ble ignorert i arbeidet med
langtidsplanen da fristelsen for raske, antatte effektiviseringsmidler ble for stor. For det første ble det tatt en stor risiko da en ikke var kjent
med hvilken type utdanning som er påkrevd i et modernisert personellsystem, for det andre er det ingen sikker oversikt over
utdanningsbehovet og for det tredje er det helt klart at det nye utdanningssystemet er meget sårbart når det gjelder antall på de ulike
utdanningene. I sum gir dette en situasjon som gjør det krevende å raskt øke antall ansatte og møte kravene om økt utholdenhet og
robusthet. Dette tema må problematiseres og settes fokus på i det rådet som gis. Her må det tas tak for å rette opp de hull som finnes
innen utdanningssystemet så raskt som mulig, og derved sørge for god produksjon av rett framtidig kompetanse.

I tillegg må det rettes et større søkelys på hvordan beholde personell. Det bør være det første spørsmålet som stilles når nye tiltak skal
innføres eller ordninger fjernes; bidrar dette til å beholde ansatte? Det hjelper lite med gode søkertall på utdanning eller til stillinger som
OR 2 når veldig mange unge velger å slutte tidlig. Våre egne tall ut fra vårt medlemssystem tilsier at et stort antall ansatte slutter før de
blir 30. Dette er stikk i strid med målsetningene til OMT og etter så lang tid burde en sett bedre virkning av målet om å beholde og øke
ståtiden. Når så ikke skjer må en tenke nytt. Det hjelper heller ikke at mange opplever meningsløse tilstander som risiko for at kvarter
fjernes i stort antall på Rena eller at det ikke er gode bo-tilbud på steder som GP og andre. Det må i større grad enn tidligere også
fokuseres på de daglige virkemidlene som preger hverdagen til de ansatte. Å gjøre dette sammen med en langsiktig strategi er løsningen
for å beholde de dyktige menneskene som søker seg til Forsvaret.

Denne høsten skal vi også reforhandle hovedavtalen i staten. Den er et av fundamentene for å ha medvirkning og tett samarbeid på
arbeidsplassen. I forsvaret drives det partssamarbeid hver dag, først og fremst med tillitsvalgte som har tatt en rolle i tillegg sin daglige
jobb. Det samarbeidet som eksisterer mellom arbeidsgiver og tillitsvalgte bidrar til gode forhold på arbeidsplassen, det gir et bedre
beslutningsgrunnlag for ledere og det gjør at arbeidstakere er engasjert i sin arbeidshverdag. Et eksempel som jeg vil trekke frem for å
synligjøre viktigheten av dette, er den involveringen FSj legger opp til i det fagmilitære rådet. Her er han tydelig på at det å få innspill
fører et bedre grunnlag for ham i det rådet som skal gis. I våre innspill til arbeidet med å utvikle hovedavtalen har jeg vært tydelig på at
vi må tydeliggjøre og styrke de tillitsvalgte sin posisjon og vilkår. Den tillitsvalgte er kjernen i samarbeidet både lokalt og sentralt og det
må legges bedre til rette for tillitsvalgtes arbeidsforhold enn det vi ser i dag. Dessverre ser vi gjennom bortfall av dagens velfungerende
frikjøpsavtale at partssamarbeidet er under press. Dette er et skritt i feil retning, og en viktig grunn til at den tillitsvalgte sin posisjon må
styrkes i Hovedavtalen.

Jens Jahren
Leder BFO

20 OFFISERSBLADET